Skjematisk kan skoleutvikling i Norge skildres på denne måten:
Behovet for utvikling svever over vannene. De politiske partiene fanger opp tanker og idèer og annamer de som passer inn i sitt partis ideologi.
Gjennom partiene når de fagkomitèene i Stortinget. Komitèen lager utredninger, stortingsmeldinger med forslag til endringer i skolen. Disse er selvfølgelig bygget på tankene til det eller de partiene som har flertall i øyeblikket- og de bygger på vitenskapelige undersøkelser hentet fra våre universiteter og eller på forskning fra andre land. Men vitenskapsfolk er sjelden enige om tolkningen av forskningsresultater og de er ofte dypt uenige om konsekvensene av forskning. Eksempel er Pisaundersøkelsene med sammenlikning av kunnskapstilegnelsen fra land til land og fra skole til skole.
Disse utredningene går så rundt til alle berørte instanser til såkalt høringsrunde. Det vil si at de som uttaler seg blir hørt – men ikke alle blir etterfulgt. Så kommer de nye lovene som alltid preget av hvilke partier som er i flertall i øyeblikket. Til slutt blir lovene tredd ned over hodet på massevis av lærere som skal sette dem ut i livet.
Mange av dem er som vi vet mer eller mindre uvillige.
Dette er en skjematisk framstilling og massevis av innvendinger kan rettes mot den. en den dekker allikvel den generelle virkelighten.
Kan det tenkes en utvikling som springer som en kilde fra det stedet hvor virkeligheten til enhver tid befinner seg – nemlig i på golvet i skolene?
Ja – la oss drømme om det. Vår skole var en gang en drøm. Den ble til virkelighet. Mye virkelighet starter i drømmer.
Men først litt realisme. I noen land, f.eks Tyskland, er noen skoler universitetstilknyttet og brukes som forskningsgrunnlag for universiteter. Begrepet kjenner vi fra sykehusene hvorav noen i vårt land er tilknyttet universitet og da får en slags hederstittel: «Universitetssykehus». Den første skolen som begynte med vårt system, var Jenaskolen i 1927. Lederen der var professor i pedagogikk ved universitetet i Jena og forskerne fulgte det som skjedde i skolen. Resultatene derfra nådde rundt hele verden og satte i gang en utvikling som ble stanset av krigen.
Realistisk er det også at våre skoler nå er på god fot med regjeringen. Vi vil kunne søke om å bli offentlig skole.
Det foreligger altså et godt realistisk grunnlag for en drøm om at vi kunne bli offentlige forsøksskoler knyttet til universitetene omkring i landet. Da vil vi antagelig få maksimalt gode levekår og for eksempel bygge våre skoler etter prototype fra Norsk Form fyllt av universalmøblet (øl)kasser. Og massevis av barn vil dele våre gleder.
Her lurer selvsagt dødelige farer. Vi måtte stå fast på at vi skulle ha vår frihet til å utvikle skoler slik vår skole nå utvikler seg (forhåpentlig) ved at fornyelse og utvikling kommer fra de behovene som menneskene i skolens hverdag opplever dem. Så kunne vitenskapen arbeide ut fra en virkelighet. For det er også en realitet i denne drømmen at våre arbeidsformer ligger nærmere opp til vitenskapens utvikling enn den tradisjonelle skolen med sine medbragte tradisjoner fra svundne tider.
Uten drømmer kan vi ikke leve. Nå har våre skoler et godt og realistisk grunnlag for sin neste drøm: UNIVERSITETSSKOLEN SORGENFRI I OSLO UNIVERSITETSSKOLEN I BERGEN