Den ulykksalige skilsmissen

01/01-2002
Av

Barnets-arhundreFølgende er klippet fra en nyutkommet – og viktig – bok der Mosse Jørgensen er medforfatter:

Barnets århundre og Ellen Key. 8 nøkler til en låst tid.
Red. Erik Hauglund
AkribeNorsk Form 2001

Da jeg begynte å studere pedagogikk, holdt instituttet til i en vanlig, gammeldags leilighet i Oslo. Alle studentene kjente hverandre. Etter studiene oppdaget jeg at av mine samtidige på instituttet, var jeg den eneste som «ikke ble til noe» Alle de andre traff jeg igjen som skolesjefer, skoledirektører, ledere av råd og komiteer, eller som høyskolelærere. Jeg tror jeg var den eneste som brukte min viten direkte i skolearbeid.

Nå er instituttet i et enormt stort eget hus og heter Det utdanningsvitenskapelige fakultet. Bortimot to og et halvt hundre mennesker arbeider der. Det leses og foreleses, studeres og debatteres, forskes og skrives. Millioner av ord kommer derfra. Bøker og artikler strømmer ut. Folk tar grader og doktorgrader, får professorater og lager nye utredninger, forfatter nye bøker og skriver artikler i anerkjente tidsskrifter der de diskuterer hverandres forskning.

Imens drives skolene som om en pedagogisk vitenskap ikke eksisterte.

Skolespørsmål er fremme i dagspressen. Mange av ulempene ved det gamle systemet dukker opp der med jevne mellomrom. Den hardeste kritikken akkurat nå kommer mot ungdomstrinnet som ble en bastard fra fødselen og aldri har løst oppgaven om en pedagogikk for pubertetstrinnet.

Barneombudet laget en større høring om situasjonen og dokumenterte at store grupper av elever kjedet seg, og led av undervisningspåførte lærevansker.

Imens drives skolene som alltid – bortsett fra en stor mengde spredte forsøk – etter en slags hist- og pistpedagikk fra kjepphesthippodromer. Det eneste som virkelig er stort anlagt, er en omfattende og dyr satsning på datautvikling. Men den drives uten at vi har oversikt over hvilken betydning teknikken kan ha for de evige verdienes plass i vår oppfostring.

Hvordan og når oppsto det ulykkelige skillet mellom forskningen og skolens virkelighet?

Begynte det da kandidatene med pedagogikk brukte sin kompetanse til å rømme fra grunnskolen?

Det finnes nokså sikker vitenskapelig dekning for omtrent alt Ellen Key drømte, for alt det som Peter Petersen skapte i sine skoler, for praksis i Friskolen i København, og også for det som nå skjer i de sentraleuropeiske skolene. Hvorfor er dette et lukket land for våre vitenskapsmiljøer? Vårt skolekonsept gir svar på mange, kanskje de fleste store problemer vår offentlige skole sliter med. Problemer med tilkortkomming, taperfølelse, undervisningspåførte lærevansker, kjedsomhet, mobbing, konflikter, displinproblemer, skolevegring, konkurranse og stress, opphakking av lærestoffet. Det gir en naturlig og organisk løsning på differensieringsproblemene. For lærerne betyr det å få slippe arbeidet med urasjonelle metoder som i mange tilfeller hindrer læring istedenfor å fremme den, slippe å presse læring på umotiverte barn. Det kan bety en bremse på det økende press på private nødutganger fra det offentlige skolesystemet.

Det tette skottet mellom vitenskapene om oppdragelse og utdanning og den praksis som daglig foregår i skolene, er vanskelig å forstå. Det var en retning i universitetspedagogikkens utvikling i Norge etter krigen, som mange av oss ikke ønsket i skolen. Met det var nok av verdifull kunnskap fra før krigen som burde vært ført videre i skolesystemet.

Kan man tenke seg hvordan legenes praksis ville være om de drev sitt arbeid uten kontakt med utiklingen i den medisinske vitenskap?

Ellen Key kom til forskningsmiljøer i Tyskland som arbeidet tett sammen med skoler som var knyttet til universitetene.

Hvordan skal vi få en tilknytning mellom forskningsmiljøer som arbeider med det indre arbeidet i skolen og grupper av foreldre og lærere som vil bort fra vårt eldgamle prosjekt. Vi vil at en fornyelse skal komme hele det offentlige skolesystem til gode, ikke bare bli en ny rømningsvei som et voksende privatskolesystem kan tilby.

Det er ikke viktig å finne syndebukker for samfunnsfenomener som til sammen gjør det tungt å arbeide for en fornuftig ordning av våre offentlige skoler. Vi kan velge å si at det er bare blitt sånn. Men det vil bli enklere å ta kampen opp mot Bøygen om vi finner ut av hvor han kom fra.

Mens vi finner ut av det må vi gå opp nye stier.

Vi trenger ikke de store, dyre, risikable forsøkene som unnfanges i de tunge politiske komiteene. Vi må hente opp tanker og ideer fra den gode vreden hos de som kjenner hverdagen på golvet i skolene. Vi må hente den fra foreldre og lærere som greier å se opp fra hverdagen og finne ut hvor vi er. Vi vil tenne noen bål som kan lyse opp en ny vei. Til det vil vi ha hjelp fra de som arbeider med ordene. Vi vil be dem ta ansvar for at ordene deres tar bolig iblant oss.

Det brukes millioner av ord i skrift og tale om vårt skolevesen. Ord er viktige. Men ord som ikke er rettet inn mot handling forblir ord.

Jeg har gitt meg selv et løfte: Jeg skal i resten av mitt liv ikke bruke ord uten å rette dem direkte mot handling. Derfor bruker jeg anledningen denne artikkelen gir, til å fortelle at det finnes en organisasjon av interesserte som vil utvikle den norske skolen i den retningen som Ellen Key anviste så konkret og klart i drømmeskolen. Vi vil bygge på den videreføringen av hennes tanker vi i dag ser i praksis i Danmark og Sentraleuropa. Vi ønsker våre venner på universitetet, foreldre og lærere hjertelig velkommen til samarbeid. Og vi utfordrer departementet til å se i nåde til oss. 

 

Boka kan bestilles herfra f.eks. fra Bokkilden

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Google+Share on LinkedInEmail this to someone

Tags: ,

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Filtrér innleggene:

 

I skolen skal man træde varsomt, thi der bliver mennesker til.

Grundtvig