Sudbury Valley School

Jeg har oversatt et kapittel fra boka om Sudbury Valley School. Det er mulig du blir overrasket.

Av Daniel Greenberg and Mimsy Sadofsky

The Sudbury Valley School Press, Farmingham Massachusetts 1998

Appendix 4 Revolution or Reform?
Thoughts on the Character, Strategy and Destiny of Sudbury Valley School.

Daniel Greenberg 1971.

(Disse tankene er altså fra 1971, boka er fra 1998).

A P P E N D I X 4

R E V O L U S J O N E L L E R R E F O R M ?

Thoughts on the Character, Strategy and
Destiny of Sudbury Valley School

Daniel Greenberg (1971)

I
Vi har mange problemer som vi må hamle opp med i skolen nå, og jeg føler at de alle er en del av et enkelt tema; problemer som hvordan vi skal øke vår rekruttering, hva som skal være vårt forhold til skoler og organisasjoner, hvordan vi skal manøvrere våre offentlige kampanjer, hvordan (om noe) vi skal øke skolens bruk av staben, hvordan vi skal ordne med besøk. Alt dette er åpne spørsmål nå, for vi har aldri virkelig ordnet opp med dem. I de år som er gått, har vi ordnet med dem nesten bare ved tilfeldige treff. Nå føler vi plutselig at vi er i beit for en policy, delvis fordi det er for mange av dem til å hanskes med uten retningslinjer, og dels fordi jeg mener vi trenger å gjøre vår identitet litt klarere.
   Alle bitene passer sammen for meg nå, for første gang. Nøkkelen har vært at vi har innsett at vi har hatt to adskilte kjennetegn som eksisterte parallelt fra skolen var i sitt første planleggingsstadium – to holdninger som er grunnleggende uforenlige, og hvor konflikten har skapt en masse spenninger (mye av det bra for skolen) og har gjort det vanskelig å få et klart bilde av hva skolen er. Skjønt i tilbakeblikk vet jeg ikke hva som kunne vært annerledes.
   De to karakteristikker som har eksistert side om side hos oss gjennom disse årene, er en reformistisk karakteristikk og en revolusjonær karakteristikk. La meg bare si et par ord om hvordan jeg oppfatter hvert av disse konseptene. Å reformere noe betyr å lage forandringer i den nærværende struktur, men på en måte som stiller seg sympatisk til det fundamentale konsept som ligger under strukturen. Du liker egentlig den strukturen du vil reformere, du liker det den er, men det er noen feil ved den som du har merket deg, enten fordi den ikke virker på den måten som var foutsatt, eller fordi du ikke rikig liker den måten den var forutsatt å virke. I kontrast, å revolusjonere noe betyr å omgjøre dets fundamentale aspekter, fordi du har funnet det grunnleggende utilfredsstillende og du ønsker å rekonstruere det fra bunnen.
   Det er en vanlig misoppfatning at forskjellen mellom reform og- revolusjon har å gjøre med midlene. Det har faktisk i det hele tatt ingenting å gjøre med midlene. Det har å gjøre med grunnleggende tro. Troen på reform er at det du reformerer innerst inne er sundt og bare trenger litt doktorering. En masse saker følger av det: for eksempel reformens taktikk. Du ønsker ikke å å hisse opp ?(upset the apple cart?) Tvertimot ønsker du at folk skal akseptere deg, for du er jo grunleggende vennlig innstilt til det de gjør, du er grunnleggende samstemt med dem. Du ønsker ikke å få fiender. Det siste en reformist ønsker er å skaffe seg fiender. En reformist vil elske alle, og han ønsker at alle skal elske ham. Og mer enn det, han ønsker at alle skal samarbeide med ham, for han står nær dem i sitt hjerte. Reformister har en fundamental vennlig og samarbeidende attityde. , En annen konsekvens av reformens natur er den tidslengden som reformen krever. I forhold til revolusjonen er reformen en prosess med en kortere cyclus, fordi den ikke er så fundamental , den går ikke til roten av eksistensen. Derfor kan den ikke fastholde folks hengivenhet for lang tid; Den er mer lik en overflatisk sinnsbevegelse, og enten den griper eller ikke, vil det være for en kort periode av livet. Og igjen – hvis den griper, så hender standardtingene som vi hører så mye om. Reformistene blir integrert i Establishment, for det er faktisk der de basisk har vært hele tiden.
   Revolusjonære taktikker er nesten det motsatte. De revolusjonære vet at fordi de søker å omstyrte noen fundamentale mønstre i den institusjonen de angriper, kan de ikke forvente at folk som er involvert i den institusjonen skal omfavne dem. En sånn forventning ville være tullete, fordi folk flest er har det livssyn som blir utfordret av revolusjonen. De revolusjonære vet at de ikke kan vente samarbeid fra mange mennesker. Derfor blir resultatet at den revolusjonære taktikk må konsentrere seg om å bygge en tilstrekkelig sterk ytterliggående vakt til å bære fram revolusjonen – sterk nok og besluttsom nok til å overvinne de befestede interesser de forsøker å omstyrte. Generelt er deres policy mer agggressiv, hovedsakelig fordi de søker å trekke opp noe med roten, og fordi de må skille bukkene fra fårene snarest mulig, for å finne de folkene som er virkelig hengivne og er villig til å holde ut.
   Det som hører til er den tid som trengs. Folk som går med i revolusjonen er mye mer hengivne fordi den forandring de søker går dypere, og så snart de har gått inn for å endre, er det ingen vei tilbake. Resultatet er at de kan holde på hengivenheten over lang tid. Du kan tenke på en revolusjon som å gå inn i en generasjon, for-som Max Planck sa om fysikken, og som han kunne sagt for alt annet – for å gjennomføre en revolusjon må du grunnleggende vente til hele generasjonen er død, siden den generasjonen som revolusjonen startet i, er hengivne til sitt eget livssyn. Så må du bygge revolusjonære kadre (står ikke i eng-norsk ordbok. Bokmålsordboka Universitetsforlaget 1986: av lat. quadrus 1. fast mannskap, særlig befal i militæravdeling 2. Person som hører til den indre kjerne i et politisk parti.ell. en organisasjon, særlig kommunistisk) og du kan lykkes i en viss utstrekning i å spre ditt budskap, men du må bære det ut i tiden for en hel generasjon, bare når du har en hel generasjon som kan bryte ut av de ganle mønstre.
   Med disse generelle kommentarer som bakgrunn, kan vi nå spørre på en måte som jeg ikke tror vi kunne da vi startet: Er skolens filosofi revolusjonær eller reformistisk. Hvilken strategi passer den? Glem for et øyeblikk hva vi gjorde i fortiden, la oss se på det nå og spørre, hva er dens særmerke? Hva står den for? Da kan vi spole tilbake og sette framtiden i perspektiv.
   Jeg tenker vi nå kan fastslå de sakene vi virkelig står for. Meget skarpt: Som jeg ser det, er det to. Vi er meget sterkt orientert mot at hver person går så langt han kan henimot sin egen indre bestemmelse. Vi står for den størst mulige realisering av individets muligheter. Vi begynner med det individuelle. For oss er aktivitet fra fellesskapet som helhet noe nødvendig – det må forekomme, og vi setter opp mekanismer som får dem til å finne sted – men bare som en siste utvei.

   For eksempel kan det være, når vi bestemmer at vi trenger formell, felles kontrollert administrasjon i skolen. Vi starter med enhver del av administrasjonen i individuelle hender – akkurat det er typisk for hele skolens filosofi. Vi lar det gå så langt som vi kan, inntil problemene melder seg. Det er først når en kritisk mengde av problemer er blitt så store at vi ikke lenger kan tolerere dem, at vi griper inn med felles administrativt apparat. Det samme hender med vårt juridiske system, og med allting annet.

   Dette er vårt fundamentale filosofiske verdensoppfatning. Vi opphøyer ikke felleskapet, nasjonen, rasen, skolen, familien eller noe som helst, vi starter med individet, og alle andre øvrige snarer er bragt til det ytterste mimnimum, som en slags nødvendige onder. Denne verdensoppfatning har mange forgreninger og implikasjoner. På bakgrunn av det beskytter vi individets rett målbevisst. Trots alt er individuelle rettigheter ikke så viktige for andre grupper. I vårt tilfelle er det vår hang til individet som teller. Det samme gjelder når hver person lærer det han ønsker, hver person tenker det han ønsker å tenke og alt dette stresser vi om igjen og omigjen – hver person er ansvarlig for sin adferd – for sin utdannelse. Ekstrem individualisme.
   Naturligvis har vi unntak. Vi sier at hver person er ansvarlig for sin egen skjebne i skolen, men vi må bøye av litt – vi er ikke dogmatiske purister i disse saker. Men det tar en fryktelig masse overtalelse å overbevise enhver i skolen om, i enhver area at du må ta til felles aksjon med hensyn til et individ. Det heter alltid «hvis du ønsker å finne ut noe, så bruk arkivet.» Selv begrepet Skolemøtereferater som lenge var underveis. «hvis du ønsker å vite hva det er vi holder på å votere om, så kom til skolemøtet og husk det, eller skriv det ned.» Langsomt trakk vi oss tilbake fra den posisjonen, og gjorde den store innrømmelse å publisere skolemøtereferatet. Men opprinnelig var det vår grunnleggende mening at hver enkelt person måtte ta hånd om sine egne interesser på skolemøtet, og hvis han ikke gjorde det, så var det ille for ham. Mange konsekvenser fløt fra denne posisjon; den er meget sentral for skolen.
   Den andre sentrale posisjon for skolen er at felles tiltak skjer ut fra et så rent demokrati som man i det hele kan sette sammen.
Enhver som berøres av ethvert fellestiltak har rett til å si sin fulle mening i avgjørelsen. På en måte er selve en-person – en stemme i seg selv en heving av individet, men ideen om en demokratisk politisk prosess er en separat ide, og har sin egen plass i vår filosofi.
   Hvis du aksepterer denne framstilling i et nøtteskall av hva vår skole står for, da er spørsmålet: «Er disse begreper revolusjonære eller reformistiske i sammenheng med samfunnet som helhet?» Vel, jeg tror ikke at da vi startet, fokuserte så skarpt som vi gjør nå på de basiske aspekter ved skolen. Jeg tror at hvis du går tilbake i vår litteratur så vil du finne disse temaer meget klare, men ikke så fokuserte. De var vel miksed med andre aspekter av utdanningsreformer. Med andre ord, det var en masse andre begreper som fløt omkring, og alle ble gitt samme prioritet; det var en utsortering. Hvis du hadde sagt da vi startet , da vi skrev vår første brosjyre «vel, hva koker nå alt dette ned til?» kunne vi neppe ha svart. Det første breakdown i den retningen var den tredje utgaven av katalogen, da en ny del kom som ble vår temasang: «Ansvarlighet er skolens nøkkelbegrep». Det var første gang vi plukket fra all de 10 eller 15 begrepene vi kunne liste opp – de som var de sentrale.
   Hvis vi skulle skrive dem om i dag, ville vi ikke engang sagt det. Men det var det første skritt mot å destillere essensen. Vi kan gå enda lenger, vi kan bli klarere. Essensen er ikke engang «ansvarlighet» Essensen er: Respekt for individet. Helligheten til hver individuell person. (The sacredness of each individual person)
Det er det sentrale konseptet. Et skritt i den retningen var det da vi satte tilside ansvarlighetskonseptet; du kan se det nå i retrospektiv. Men før vi satte det til side, hadde vi i vår tidliger litteratur en hel serie av begreper uten noen relativ betydning. Så hvis du hadde spurt oss: «Er vi reformister eller revolusjonære?» – og du ville ikke engang ha stilt spørsmålet på den tiden, fordi det var for tidlig – men hvis du hadde stilt spørsmålet tidlig i vår historie, ville vi faktisk ikke visst hva vi skulle svare, for vi kastet rundt oss så mange begreper, hvorav noen var reformistiske og noen var revolusjonære.

   Dette bringer meg til noe annet som jeg ønsker å si om reform og revolusjon. To nøkkelformer av reform (fordi de er korrektive mekanismer) er tilsetning og innrømmelser. De fleste reformbevegelser har en serie saker de ønsker å korrigere. De ser rundt seg mangler og lyter, lister dem opp og vil korrigere dem alle.I nesten enhver reformistplattform kan du lese»Vi ønsker ditt og vi ønsker datt. Dette program er tilføyelser, og hvis ett eller to av kravene blir imøtekommet, da sier refiormistene:»Vi har tatt mange skritt mot reformer. Ideen om progressive skritt fram til en hel reform er noe karakteristisk for reform. Altså, kompromiss.Reformatorene presenterer listen av korrektiver de ønsker, og så kommer establishment og sier «Du vet at du faktisk har et poeng her. Dessverre kan vi ikke ordne det akkurat nå, men vi skal ta et første skritt i den retningen» så kompromisser reformistene og sier: «OK, du går halvveis fram mot det. Kanskje i løpetav 10 år kan du ta neste skritt».
   Disse to formene av imøtekommenhet og kompromiss er meningsløse for revolusjonen. For det essensiell mønter for revolusjonen er helheten. Det er et helt nytt livssyn som blir forfektet og det hele hører sammen, enten må du ta med hele bildet eller du mister poenget. 

   Selv i vårt første «About» der vi listet opp «nøkkelbegrepene i skolen» og kom opp med omtrent 10, følte vi at vi gjorde noe som ikke var helt riktig; så tilføyde vi en en hel side, som i virkeligheten sa «Tro ikke at dette bare er tillegg; de er en del av helheten og alt danner en konsistent helhet» Du kan selv se kampen mellom de to tendensene der. Naturligvis vil noen som leser «about» sannsynligvis se på oss som reformister med en 10-punkts plattform og ignorere siste side. Vi var selv ikke sikre på vår holdning, men vi skjønte at vi ikke bare ganske enkelt var reformister fordi vi la jo til den siste siden. Vi var alltid blitt kalt kompromissløse.For oss, så langt som våre grunnprinsipper går er kompromiss et meningsløst begrep.
   Du kan ikke kompromisse respekt for et menneskelig vesen. Andre ting kanskje. Frihet for eksempel er høyst relativ, og er alltid kompromisset i noen grad. Men frihet er ikke nøkkelen til våre skoler. Det er ikke spørsmål om frihet. Det er et spørsmål om grunnleggende respekt for en person.
   Vi står for et helt livssyn, en livsstil som ikke er bare litt uro over omgivelsene. Dette relaterer til vår bok «The crisis in American Education» For å bli revolusjonær behøver du ikke bringe nytt. En revolusjonær bevegelse er ikke nødvendigvis, selv ikke vanligvis, en bevegelse som skaper splinter nye begreper som aldri har vært sett før. Det eneste kriterium på revolusjon i motsetning til reform er om det er forskjellig fra basisbegrepene som er gyldige i den omgivende kultur. Reformasjonen skapte ikke nye begreper; den gjenopplivet de gamle som i høy grad var en del av den tidlige kirken. Den amerikanske revolusjon skapte og skaper ikke nye begreper. Men opplagt, noen ganger får du nye begreper; men ikke nødvendigvis. Poenget er at så lenge det er en revolusjon, er den i konflikt med den omgivende kultur. Jeg tror at dette er den virkelige lekse «Crisis»-boka har gitt. Den boken prøver å vise i hvilken grad våre skolers begreper er en del av den amerikanske arv; boken tilslører med hensikt i hvilken grad disse fundamentale begreper i den amerikanske arv er ute av samspillet med den måten Amerika er i dag.
   Denne tilsløringen er det som mer enn alt annet gjør liberalerne og reformistene så rasende. Når de leser boken, hyler de «Hvordan kan du si at Amerika tror på like muligheter når dette og dette ikke er tilfelle? » Hvordan kan du si at her er demokrati? Etc. Etc.» Disse reaksjonene demonstrerer mitt poeng: Våre prinsipper, selv om de er en del av den amerikanske arven, er ute av sammengengen med den amerikanske kultur i dag. Dette er forklaringen på at disse folkene er opphisset. Hva disse ser, er de nærværende omgivelser, og at våre basisprinsipper ikke er basisprinsipper i den nåværende amerikanske scene. De er basiske i forhold til den amerikanske arv, men de er ikke underliggende begreper i den presente amerikanske kultur. Det som reformistene som får ut av vår bok, er at den er en dårlig representasjon; de erkjenner at det er en virkelig revolusjonær bok. Det kan bare virkelig appellere til folk som som er rede til å ta spranget over den nærværende kultursituasjon tilbake til røttene til den amerikanske erfaring.
   Spørsmålet om revolusjonære begreper er nye eller ikke, er nøye knyttet til i hvilken grad de vil lykkes. Jeg tror at hvis du er så lykkelig at du i en revolusjon deler en verdensoppfatning som har røtter i den kultur der din revolusjon finner sted, da kan det være sannsynlig at du lykkes. Men hvis din revolusjon må skape sine basisbegreper fra bunnen, vil det bli hardere å få festet en rot. Jeg vil anta at hvis du ser på revolusjonenes historie, ville det framgå at de tok lengst tid, som er fjernest fra arven i den kultur de finner sted i. Kristendommen i den romerske verden tok generasjoner. Reformasjonen foregikk så å si over natten fordi den samstemte med vibrasjoner som var presente i Europa på den tiden. Jeg antar at revolusjonære framstøt som feilet,,, er noe av det nyttigste man kan studere; men det er lite som er nedtegnet fra de fleste av dem fordi seierherrene vanligvis utelukker det fra historiebøkene.
   Et annet punkt er verd å berøre – spørsmålet om en revolusjon må bli voldelig fordi den finner sted på en så basale nivåer. Folk flest tenker på revolusjon som voldelig. Jeg mener den nødvendigvis må være voldelig, med mindre ordet «violent» får en bredere betydning enn rett og slett at man griper til våpen.. En revolusjon må involvere ekstreme emosjoner og ekstrem hengivelse. Folk som vil gjennomføre den må være trassige, sta og stødige; de må eie en klippefast styrke som er brutalt bestemt (brutally determined) og de må forvente å møte opposisjon som er morderisk sterk. Du kan peke på revolusjoner som ikke har ført til kriger, men alle har involvert enorme emosjonelle omveltninger. Den Kristne revolusjon er et godt eksempel. Den vitenskapelige revolusjon, den industrielle revolusjon – disse ble satt igjennom av menn som hadde en sterk vilje. Det forekom blodsutgytelse i mange av disse, på grunn av voldeligheten i de samfunnene de fant sted. Men de involverte ikke kriger som den Amerikanske eller den Russiske Revolusjon, og de var ikke virkelig krigerske.
Vi på skolen må antagelig akseptere det faktum at det vi gjør, ikke er reformistisk, men revolusjonært. De sakene vi står for, er simpelten ikke små modifikasjoner i våre omgivelser, men store: Individets hellighet (the sacredness of the individual), uten hensyn til alder,kjønn, farge eller noe annet – ideen om at ethvert menneskelig vesen ha forrett ( a priori) til å gi det fulle utrrykk for sin karakter; og ideen om i hvilken utstrekning fellesskapet skal kunne gripe inn i en persons uavhengighet må avgjøres av et så rent demokrati som mulig – med alt som følger av denne tanken som absolutt åpenhet, og ærlighet, og oppriktighet, og representativitet og tilgjengelighet. Dette er grunnpillarene for den livsstilen vi snakker om,og alt utdanningsrbeid, felles arbeid, det juridiske arbeid og alt annet i skolen utledes av disse to begrepene.
   Og de er ikke små modifikasjoner i den omgivende kultur. De er rotfestet i den amerikanske tradisjon, men de er ikke små uregelmessigheter på nåtidens amerikanske scene. Så i dagens Amerika er vår slags virksomhet revolusjonær.Og mer enn det: Den er ulik enhver annen revolusjonær bevegelse som er på vei i Amerika i dag. Jeg tenker du forstår hva det er vi står for når du skjønner hvor ulik enhver annen gruppe vi virkelig er. For eksempel sammenliknet med The ¨New Left, som snakker så mye om deltakende demokrati, så ser du øyeblikkelig at vi er i den andre enden av spektrum i forhold til dem. The New Left begynner med samfunnets hellighet (sacredness of the community) heller enn individets. Det får meg til å tenke at de er reformister for hvis det er noe som er tendensen i vårt land, så er det opphøyingen av samfunnet på bekostning av individet. Da dette landet skilte seg fra sin individualistiske opprinnelse, da det forlot politikk som åpen immigrasjon, pluralisme i sosial struktur og i kultur, da det insisterte på å være en smeltepott, da det introduserte slike mønstre som alminnelig utdanning og alminnelig indoktrinering, er dette landet blitt mer og mer fokusert på nasjonalime, på felles foregangsmenn (denominator i mitt leksikon nevner på brøken) , på føderalisme, på sentralisme og generelt på fellesskapets overhøyhet. Du kan se en tydelig trend i dette landets historie fra pluralisme og individualisme og rent demokrati mot samfunnskontroll og nedvurdering av individets verdi.
   Og The New Left tar rett og slett denne trenden et stykke videre. Det er en reformistbevegelse og faller i alle en reformistbevegelses feller: De raske griller som følger dem, de korte perioder, masse-support på et overflatisk nivå; og konstante forsøk på samarbeide. (co-opt) . De vil ta hvemsomhelst og co-opte ham; de vil forme allianser til til høyreog venstre for enhver kort framgang, siden de ikke er i fare for å kompromisse med en revolusjonær kjerne av filosofi som de ikke har. Det stemmer med det faktum at så mange av dem er intellektuelle; intellektuelle studerer kulturen, og er hengivne til kulturen og til dens fortsatte utbredelse.