Enhetsskolen er død – Leve Fellesskapsskolen!

Kronikk i Aftenposten 25.10.2000.

Skal ordet fellesskapsskolen, lansert av undervisningsminister Trond Giske, få innhold og mening og føre forbi den gamle enhetsskolen? Eller forblir det et politisk honnørord?

Det finnes private skoler rundt om i verden som bør studeres av norske politikere, dersom de ønsker å endre skolen i Norge slik at den kan kalles «fellesskapsskolen», skriver tidligere rektor ved Førsøksgymnaset Mosse Jørgensen . Hun leder Forum Ny Skole som arbeider for å fremme et alternativt skole- og læringssyn, der barnas kreativitet og nysgjerrighet tas på alvor.

Da Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten, stormet vår nye kirke- og undervisningsminister med fanfare inn på arenaen: «Jeg vil her og nå avskaffe enhetsskolen og i stedet innføre fellesskapsskolen,» erklærte han. Et nytt ord ble kastet inn i ordstriden.

Skal det nye ordet leve et kort liv uten mening og innhold før det etter noen halvhjertede og tafatte praktiske forsøk havner på den store gravplassen for pedagogiske honnørord? På gravsteinene der finner vi minst et halvt århundres titler på artikler i pedagogiske tidsskrifter og foredrag på årvisse lærerstevner. Stort sett bare der. For i skoler finner vi lite annet enn vrakrester. Grunnleggende er skolen den samme. Konseptet fra det tidlige 1800-tall er fremdeles ubønnhørlig og ødeleggende til stede.

Den eneste forandringen som skapte en ny virkelighet for barn og ungdom under utdannelse, var innføringen av enhetsskolen på 1920-tallet. Den som ble Arbeiderpartiets flaggskip og til velsignelse for mange, men som nå ifølge Trond Giske er «utgått på dato». Det er nytt og stort at en undervisningsminister ser dette.

Nå gjelder det at ikke «fellesskapsskolen» også blir kvalt av tomprat før det havner på hvilestedet. Skal det fortsatt lappes og flikkes, slik vi blant annet har sett det med det fatale forsøk med kursplandeling, med det umulige begrepet «tilpassa opplæring innenfor klassens ramme» og den dyre og nokså mislykkede integreringen av funksjonshemmede? Eller er frelsen datamaskiner til alle?

Skal vi fortsette å øke spesialundervisningen som gir noen elever mer av det de ikke kan, mens det de trenger er å få holde på med noe de får til? Alt imens den hellige alminnelige elev må nøyes med almisser? Skal vi holde det gående som lappeskomakere, eller skal vi prøve med en ny lest?

I et intervju sa statsråd Giske at han helst skulle sørge for at det ikke fantes en eneste skole som elevene grudde seg for å gå til på grunn av mobbing. Det tyder på at Giske ser at det er barnas livskvalitet det nå står om. Dette er det store og avgjørende spørsmålet som har vært overskygget av kravet til såkalt effektivitet. Som om læringen var upåvirket av om et barn går med tunge skritt og tungt hjerte på skoleveien!

Men er det mulig å skape en gladere skole for gladere unger? En skole som er effektiv i egentlig mening? Med andre ord en skole som «gir ungdom rett til opplæring til sitt maksimale evne- og interessenivå» (Ap.s Gunn Olsen i Aftenposten)?

Ja – men bare hvis vi kvitter oss med to store, grunnleggende misforståelser:

Den ene at barn ikke har lyst til å lære. Men barn kan jo ikke la være å lære, hele tiden! Det kan vi alle få dokumentert ved å observere deres foretaksomhet før skolen tar tak i dem. Den andre misforståelsen er troen på at undervisning automatisk medfører læring. «Du må ikke undervise så mye, du hindrer barna i å lære,» sa en god venn til meg. Mange mennesker sliter med undervisningspåførte lærevansker.

Kan vi tenke oss en skole uten disse overtrosartiklene?

Ja, slike skoler finnes. De har erstattet overtroen med troen på barns egen iboende kraft og lyst til å lære. De bygger på tilliten til denne urkraften, og gir den livsmuligheter. Konkret betyr det at de har forlatt alderssegregeringen – at de har gjennomført aldersblandingen. Det betyr også at barna selv tar initiativet til sin egen læring. Dette er det nødvendige grunnlaget for fellesskapsskolen «der alle skal gå sammen, men på egne premisser» (Giske). Det fører til en ny måte å organisere skolen på.

Et nytt konsept, en ny lest. Men ikke mer mystisk enn at vi kjenner det fra mange av de udelte og fådelte skolene vi ennå har i Norge.

Organiseringen på dette grunnlaget finnes i en dansk skole som har virket i mer enn 30 år og fremdeles lever i beste velgående. Skolen, Friskole 70, setter sammen elevene i en 1-7 skole på tvers av alder. Altså et fellesskap som er naturlig i et menneskesamfunn. Disse gruppene har sosiale oppgaver og plikter. De sørger for orden og renhold, de lager mat etter tur for hele skolen, og de har omsorg for hverandres velvære. Organiseringen av læringen foretar elevene selv.

Et barn som undres på noe, kan ha lyst til å undersøke ting på egen hånd. De kan ha spørsmål til eldre elever eller til en lærer. De kan slå seg sammen med andre elever og danne grupper som krysser alderen og finne en lærer som passer. Gruppene kan eksistere så lenge behovet er der.

Skolemøtet, der alle kan delta, foregår etter behov og behandler saker av felles interesse for hele skolen. Det kan være problemer rundt økonomi eller disiplin. Der dannes også læringsgruppene. Alt dette forutsetter et frodig miljø med muligheter for mange aktiviteter, og det forutsetter en ny lærerrolle. Det foreligger en doktoravhandling på Massachusetts Institute of Technology (MIT) i USA om denne skolen. Avhandlingen av Aaron Falbel finnes i norsk oversettelse, «Skolen eller livet!», på Pedagogisk Psykologisk forlag.

Et annet eksempel på en slik skole er beskrevet i en lettlest og morsom liten bok, «Endelig fri» av Daniel Greenberg, dansk oversettelse på Frydenlund grafisk, København. Den handler om den amerikanske Sudbury Valley School, som har drevet etter disse retningslinjene siden 1960-årene.

Hva er verdien av en slik skole? Den danske skolen som Aaron Falbel beskriver, har jeg selv besøkt utallige ganger gjennom de tretti årene den har eksistert. Hans beskrivelse tilsvarer helt mine opplevelser av den:

Førsteinntrykket er et stort rom fylt av aktive, ivrige unger – de fleste i bevegelse. Arbeidslysten er smittende, jeg får lyst til å ta fatt sammen med barna. Fra verksteder høres musikk og hamring, fra bevegelsesrom lyder trommer. Mange av de minste leker. I små avlukker arbeider grupper med teori. Skulk, mobbing og barn som gruer seg til skoledagen er vanskelig å tenke seg.

Visst er det konflikter. Men konfliktløsning foregår hele tiden der og da. De store får bruke sin evne og sitt behov for å gi omsorg til de små.

Barn flest driver gjerne med praktisk arbeid om miljøet legger til rette for det. Her driver barna på alle trinn med produktiv og kreativ virksomhet, enkeltvis, i grupper eller som når hele skolen bruker noen uker på en musical med hjemmelaget tekst og musikk.

Læregrupper oppstår på grunnlag av felles modenhet og motivasjon. Det hindrer nederlag og andre undervisningspåførte lærevansker. Lærestoffet hakkes ikke opp i timeplanbrokker. Det er mulighet for fordypning. Særlig gjelder det leseundervisningen som skal komme når behovet er der hos eleven. Dette ser ut til å forebygge lese- og skriveproblemer. Integrering av funksjonshemmede skjer på naturlig måte. Alle er jo «integrert».
Et selvopplevd eksempel kan illustrere foreningen av «håndens og åndens arbeid»:

To gutter i tiårsalderen strever tålmodig med å snekre en kassebil. Hjulene er hentet fra et trillebord på loppemarked. Bilen prøves ut og vingler til alle kanter. Tiden er kommet for å henvende seg til en lærer. Han forklarer at hjul må gå parallelt for å fungere sammen. Feilen rettes opp, og begrepet parallellitet er innført lenge før de møter det i pensum.

Hverdagene i denne skolen gir elevene tusener av lignende erfaringer. Men dette hindrer ikke at mennesker med et fastlåst bilde av skole og undervisning spør: Lærer de noe? Svaret er at de lærer mer og bedre og at de blir gladere mennesker som vet at det å lære er morsomt og godt.

Det finnes mange slike «fellesskapsskoler» rundt i verden. Alle er private skoler. Er det ikke på tide at et land prøver ut dette i det offentlige skoleverket også? Norge var først ute med enhetsskolen. Det ville være naturlig at vi også gikk foran med å innføre fellesskapsskolen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *