Du verden!

Dags dato 31/10-02, stor artikkel i Aftenposten:
Lærer får nytt blikk på elevene

Professor Karsten Hundeide ved Psykologisk Institutt har studert mekanismer som inkluderer og utstøter oss. Han har overført sin viten til klasserommet.

En ungdomsskole har vært med på et pilotprojekt og prøvd ut oppdagelsen.

Målet var å forbedre det praktiske samspillet og kontakten mellom lærer og elev – for å øke trivselen. Etiketten på forsøket er flott: International Child Development Programmes, ICDP.

Og metoden virket. Den gikk ut på at læreren skulle bli mer bevisst på tankene, forventningen og opptredenen overfor elevene. Og ganske riktig bråkmakerne roet seg ned og den stille og beskjedne ble mer aktiv. Det viste seg blant annet at et smil, et nikk er mer inkluderende enn tause rygger.

Tenk det!

Tankene går tilbake ca. 30 år. Da leste jeg om et klassisk forsøk innen pedagogikken.

En psykologiprofessor sendte en gruppe studenter til en skole. Studentene ble plassert rundt i klasserommene. Klasselærerne ble fortalt at studentene skulle observere om det fantes elever som hadde klare forbedringspotensialer som kunne komme til uttrykk i nær framtid. Og det fant de.

De pekte ut Kari, Per, Anne-Lise og Petter. I virkeligheten var de helt tilfeldig utvalgt.

Så fikk lærerne beskjed om at Kari, Per, Anne-Lise og Petter sto framfor et intellektuelt gjennombrudd.

Og hva skjer så med Kari, Per, Anne-Lise og Petter? De får et intellektuelt gjennombrudd!

Forsøket er utført i stor stil av flere forskere og viser klare og utvilsomme resultater. Lærerforventninger spiller stor rolle for elevenes utvikling.

Jeg tenkte den gang gjennom hva det kunne være som virket. Følte at jeg selv satt i glasshus. For det måtte være blikket som virket. Måten vi så på elevene. Den lille oppgittheten som røpet meg når blikket falt på Magnus, som aldri kunne leksa eller på Magda som satt der utafor som alltid. Til det dalte på Mette som fikk tempo i sakene og timen til å gå glatt. Jeg tenkte at de lærere som ikke ville innrømme at de påvirket elevene med blikket, de enten løy eller var totalt ubevisste.

Jeg husker at jeg tenkte: Dette forsøket må jo føre til at alle skoler må ta opp dette spørsmålet. Det må føre til storstilte omlegginger av rutinene.

Jommen sa jeg smør. Selvsagt var ingen på lærerværelset opptatt av dette. De visste vel ikke om det engang. Man kan vel ikke forandre adferd hvis ikke miljøet legger til rette for det.

Og så dukker det opp igjen nå, med ny etikett. Men innholdet er det samme.

En enkelt skole prøver det ut. Aftenposten trår til.

Kanskje noen skoler til prøver en stund før det koker bort. Og i 2032 oppdager noen at blikket, kroppsspråket uttrykker forventninger eller mangel på forventninger som igjen påvirker elevenes selvbilde og prestasjoner. Vår nåværende professor er forlengst pensjonert. Kanskje tok en av studentene hans doktorgrad på en undersøkelse om betydningen av læreres kroppsspråk.

Det var den viktigste virkning av forsøket i årene 2002-2005. Men nå i 2032 oppdager en ny professor at lærerforventninger betyr mye for skoleelever. En ny forkortelse fødes og Aftenposten følger opp de to skolene som prøver ut systemet med godt resultat. Er det rart det er like vanskelig å forandre noe i skolen som det er å snu et tankskip i Frognerdammen?

Men alle barn vet at et smil og et nikk er mer inkluderende enn tause rygger.

Det er bare ingen som spør dem.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *