PISA er en internasjonal test hvert tredje år av 15-åringer i matte, lesing og naturfag. 500 000 elever i 65 land (og noen kinesiske byer) var med denne gangen, og hovedfokuset var på matematikk. Her til lands skriker media opp hver gang over at Norge ikke er på toppen av lista. Men må vi absolutt være der? Og hvor mye sier egentlig PISA om skolesystemet vårt?
Hvem scorer høyt?
Norge ligger sånn ca. middels i matte og naturfag, og over middels i lesing. Denne gangen var det en nedgang i matte og naturfag siden sist, men endringene er ubetydelige. Mer interessant er det å se på hvem som er høyt på lista, og hvorfor. De fire toppscorerne er alle land i sørøst-Asia: Kina (bare Shanghai), Hong Kong, Singapore, Japan, Taiwan og Sør-Korea. Alle disse landene er kjent for autoritære skolesystemer med vekt på faktapugging. Det er ikke fokus på kritisk og selvstendig tenkning, eller at «alle skal med»: målet er ikke allmenn folkeopplysning og utjevning av klasseforskjeller som hos oss, men å dyrke fram en elite av fagidioter. Presset på elevene er enormt. I sør-Korea har elevene først en 8-timers skoledag, så en pause for middag og litt hvile, før de fleste setter i gang igjen med privatundervisning til langt utpå kvelden. Det blir ikke tid til lek og sosialisering, og selvmordstallene er høye. De fleste er vel enige om at slik vil vi ikke ha det her!
Det er ikke naturlig å sammenlikne oss med disse landene, som har en helt annen kultur, politikk og økonomi. Mer interessant for oss er at også Finland scorer veldig høyt. Hvordan får de til det?
Tvang eller trivsel
Grunnleggende er det to måter å organisere seg på. Enten strengt hierarkisk styrt ovenfra og ned, med tvang og stadig kontroll av lydighet. Eller en mer flat struktur, der man isteden tør stole på folk, lar dem få utfolde seg og dermed mobiliserer entusiasme og selvdisiplin. Norsk skole har man gjennom flere år beveget seg stadig nærmere den første. Det har blitt mer tester, med en naiv tro på at det korrekt måler faglig utvikling – og dermed underforstått at det som ikke kan måles slik er mindre viktig. Det gjelder ikke bare elevene, også lærerne blir detaljert kontrollert og må hele tiden fylle ut skjemaer og dokumentere hva de gjør. De bruker nå så mye tid på møter og byråkrati at det blir mindre tid til læring. Det er jo en mistenkeliggjøring av både voksne og barn: man går i utgangspunktet utfra at de ikke gjør det de skal, inntil det motsatte er bevist. Denne organiseringen gjennomsyrer nå mye av den offentlige sektor (ikke minst helsevesenet), dessverre med stort flertall i Stortinget. Det kalles gjerne «kvalitetssikring», men er bare et narrespill. Effekten blir dårligere kvalitet, fordi man kaster bort så mye tid på irrelevante oppgaver, og fordi trivselen (og dermed yteevnen) til de ansatte går ned. Dette gjelder naturligvis også for barn.
Finland mot strømmen
Denne utviklingen skjer ikke bare i Norge, men også i Sverige, Danmark og store deler av den vestlige verden. Finland derimot har gått den motsatte veien, med gode resultater – også på PISA. Omstillingen ble diskutert og planlagt allerede på av 70-tallet, og innført ved slutten av tiåret. Den innebar tre hovedmål: færre elever per lærer, høyere lønn til lærerne, høyere krav til lærernes kunnskaper. Fra 1979 måtte alle lærere i finsk grunnskole ha en mastergrad. Alt dette har gjort læreryrket mer attraktivt og gitt det høy status. I dag er det bare én av ti søkere på lærerstudiene som kommer inn, mens vi i Norge sliter med å rekruttere nok folk til skolen.
Færre elever per lærer har gitt dem realistisk mulighet til å følge med på utviklingen av hver enkelt elev, uten stadige prøver og tester, og skaper også mer ro og konsentrasjon i klasserommet. På 1990-tallet var standard test-systemer og detaljerte pensumplaner en trend i mange land. Men Finland forkastet dette bevisst, fordi de innså at det tok for mye tid, kostet for mye penger å kontrollere, og ville forvrenge undervisningen ved å ta fokuset bort fra læring. Lærerne legger isteden selv opp sin undervisning tilpasset elevene, og det nasjonale pensumet er en rettesnor, ikke en tvangstrøye. Istedenfor nasjonale prøver for alle bruker Finland tester for et lite, men statistisk representativt utvalg av elevene for å følge med på utviklingen. Ellers stoler man på at lærerne klarer den jobben de er (høyt) utdannet for, så mye at de i 1991 nedla undervisningstilsynet sitt. Lærerne slipper alt kontroll-byråkratiet og har dermed mer tid til å planlegge undervisningen og samarbeide med sine kolleger.
Finland har også et mer realistisk syn på elevene enn de fleste andre land. De innser at mennesket ikke bare er et intellektuelt vesen, og at de ulike delene av oss henger sammen. I finske skoler har de langt mer pausetid enn i andre land; «Barna kan ikke lære hvis de ikke får leke». De er også opptatt av at undervisningen skal være faglig balansert, og bruker hver 5. time på kreative fag (forming, musikk & dans, matlaging, sløyd osv). Det gjør at også mindre boklig anlagte elever får sjansen til å føle mestring. De har tatt innover seg det moderne pedagogikk og psykologi forteller oss, nemlig at barn som får utfolde seg kreativt også gjør det bedre i teoretiske fag (se også artikkelen «Departementet våkner?«). Det er ikke nødvendigvis flere mattetimer som skal til for å gjøre elevene bedre i matte!
Omleggingen av skolevesenet ble sterkt kritisert av høyresiden i finsk politikk, som påsto (slik de gjør her hjemme) at dette var en oppskrift på middelmådighet. Denne kritikken stilnet da PISA kom i år 2000, og viste at Finland scoret best på både matte, lesing og naturfag.
I Norge bruker vi stadig mer penger på skolen, uten at det ser ut til å ha noen særlig positiv virkning. Som det ovenstående viser er det ikke nok med masse penger, det viktigste er hvordan vi bruker dem. Finland eller sør-Korea? Valget er vårt…
Interresant lesning!