Fragment av en rapport

Lørdag kveld
Lorraine Monroe er på dagsrevyen. Hun var rektor på en av de vanskeligste skolene i New York. En skole med vold og våpen og politivakt. En skole hvor få barn – om noen hadde gode opplevelser.

Hun fikk skolen på fote og gjorde den til et sted der barn fikk kompetanse både til å leve og til å arbeide. Vi så et menneske som glødet og glitret av energi og varme. Og himmel og hav, hun får de norske rektorene på seminar til å reise seg, utsi besvergelser i talekor og bevege armene dertil. Besvergelser med gode ønsker for elevene. Seminaret skulle avsluttes på søndag i Folkets hus. Jeg fikk en eneste tanke i hue. Dit VIL jeg. 3000 kroner kostet billetten til seminaret. Og selv siste dagen, var det vel ikke bare å steppe inn.

Søndag formiddag
Jeg kom meg gjennom vestibylen og opp trappa. Hodet bøyd så jeg ikke skulle bli sett av deltakerne som da hadde pause. Gikk fort inn i salen bak noen andre, forbi bordet med vaktene. det gikk bra og jeg satte meg aller bakerst og pustet lettet ut. Så var det noen kjente et par benkerader foran, og jeg snek meg fram til dem. Og en stund etter, før pausen var slutt, satt jeg på aller første benk. Rett foran vulkanen.

I en time satt jeg foran en vulkan i utbrudd. Det er ikke lett å gjengi i nøkterne ord hva hun sa. Men hva det handlet om, kan jeg allikevel si: Det handlet om å elske jobben sin, elske ungene, om å gi alt i arbeidet med å få gitt dem et verdig liv. Budskapet var: I SKOLEN DREIER ALT SEG OM BARNA, DE UNGE! Jeg fikk være med i besvergelsene, og følte at nettopp det å bruke stemme og bevegelse førte budskapet helt inn i det innerste av meg. Det var noe til pedagogikk.

I skrivende stund er dette 4 dager siden. Jeg kjenner ennå gløden i kropp og sjel. Jeg vet ikke mye om vulkandamen annet enn det jeg så og hørte. Hun har skrevet en bok – oversatt til norsk. Kanskje jeg anmelder den her på sidene når jeg får lest den.

Obs! Obs! Barna er de viktigste i skolen!
Dette er ikke en rapport om hennes pedagogikk – men om et førsteinntrykk fra møtet med et stort menneske. Hvorfor er det å oppsiktsvekkende at noen forteller oss at barna er det viktigste i skolen? Jeg tror det er fordi vi har brukt mange, mange år på å glemme det. Mange lærere vet det, men det snakkes ikke så mye om det.. Ikke i de høye kretser som har innflytelse på skolene våre, politikere, byråkrati og organisasjonene.

En som var med på hele seminaret, også på diskusjoner, sa følgende:
– En av deltakerne fortalte om en eldre lærer som hadde tjent skolen trofast i 40 år og vært en glimrende lærer. Nå var han sliten og utbrent, men man kunne da ikke bare fjerne ham?
– Jo, svarte Monroe – just quit him – det er ingen grunn til at barna skal ofres for at han skal fortsette i det 41 året.

Uvant tankegang? Men skal vi vende oss til å tenke at barna er det viktigste i skolen? Hun sa jo ikke at den utbrente læreren skulle sulte. Men finnes det andre løsninger enn å ofre barna? Det kunne vi begynne å tenke på.

Skolekrigen
Det var helt åpenbart at i hennes skoler blir elevene drevet til beinhardt arbeid. Det som driver dem er læreres entusiasme, og læreres entusiasme er først og fremst rektors ansvar. Hun og kollegene er i krig. Krig mot fattigdom, mot sosial nød, mot vold og håpløshet. I hennes skoler får alle vite at de KAN gjøre faglig framgang og gjør det. Tilsynelatende motsatt av det vi i Lære for Livet driver med. Men bare tilsynelatende. Det kommer bare an på hvilken krig vi er i.

Lorraine Monroe og hennes kolleger er i krigen mot materiell og åndelig fattigdom, mot håpløsheten. De vet at kunnskaper er det som kan gi disse barna håp om et verdig liv. Derfor gir de dem kunnskaper og gir det med entusiasme, glede, varme og nærhet. Vi kjemper også en kamp for kunnskapene. Men vår krig er kampen mot kjedsomheten, gledesløsheten . Vår kamp gjelder at barna skal komme ut av skolen med lærelysten og mestringsgleden i behold, med nysgjerrigheten uskadd. Bare det kan gi dem et menneskeverdig liv. De skal ikke som Monroes barn gå videre i skolen med piggene ut.

Barn skal glede seg til resten av livet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *