Den store Tysklandsreisen

ire dager i Tyskland fikk oss nesten til å glemme morsmålet vårt. Derfor sier jeg nå «Wenn jemand ein Reise tut, dann kann man etwas erzählen». Det betyr omtrent: Den som reiser, har noe å fortelle. Jeg har noe å fortelle.

Grundschule

En pedagogisk metode som kan kalles «undersøkelser», går ut på at man drar ut i felten for å studere fenomenene. Den fører ofte til at man finner ut at man skulle ha stilt helt andre spørsmål enn dem man på forhånd hadde tenkt ut. Det er da man lærer det viktigste. Det viktigste vi lærte, var at vi hadde svevet i den villfarelsen at Grundschule på tysk betyr 1. til 7. trinn. Det gjør det ikke: Det betyr 1. – 4. trinn. Noen få stater har 1-6 skoler.

Utrolig at vi har korrespondert med tyske venner i et års tid uten å stille spørsmålet om hva grunnskole er. Vi rødmet først. Men etter at vi kom hjem og spurte rundt oss blant folk på alle nivåer i skoleverket, så viser det seg at uvitenheten på dette område er omtrent total.

Systemet er slik: Etter fire år i skole fordeles elevene etter prestasjoner på fire mulige skoler:

* En teoretisk som fører videre i akademisk retning.
* En realskole som fører til kontor og funksjonærutdanning.
* En for industri og håndverk.
* En fellesskole som kan føre videre, men etter meget hard utplukking.

De har altså det systemet som vi forlot i 1920-åra.

Her er det vi begynner å undres: I alle de undersøkelsene hvor Norge blir sammenliknet med andre land og hvor vi er dumme i matematikk og bråker mer på ungdomstrinnet etc. etc. – hvilke skoler er det da de sammenlikner? Er det skoler der elevene er sortert fra 4. klasse? Kan noen av leserne svare på det? Hvis ikke må vi få det undersøkt.
En offentlig Jenaplanskole

Städtische Katolische Grundschule Maintzer Strasse, var en offentlig skole i sentrum av Köln (1,1 millioner innbyggere) med 1. til 4. trinn og 400 elever. Skolen hadde gått over til Jenaplan-systemet direkte fra en vanlig skole. Rektor Felizitas Liemersdorf var tydeligvis en knalldyktig administrator. Hun hadde fått alle foreldrene med på overgangen, unntatt ett eneste par. Av lærerne valgte noen få å slutte, flertallet var med på notene, og ca. 1/3 ble værende på prøve. De fleste ble etter prøvetiden.

Vi så mye god undervisning, engasjerte lærere, glade barn. Vi så ikke så mye av det vi hadde ventet spesifikt for en Jenaplanskole. Men vi så mye som vi sjelden ser i en vanlig norsk skole.

Administrasjonen virket meget enkel. Skolesekretæren var der to dager i uken. Rektor begynte dagen med å gå gjennom dagens post sammen med sekretæren. Lærerværelse i vår forstand fantes ikke, bare et meget nøkternt spiserom. Lærerne var i klasserommene sammen med elevene hele dagen bortsett fra en kort spisepause. Det fantes et par smårom med myke møbler for samtalegrupper og et rom for eventyrfortelling. Det var foreldre som kom og foralte eller leste eventyr.

Skolen har et lite blokkfløyteorkester ledet av en dyktig musiker som kom ens ærend for å øve med orkestret. Rektor er menig deltaker.

Skussmål

Den dagen vi var der, fikk alle elevene et skussmål. Det var pålagt av myndighetene og skulle deles ut hvert halvår. Her ble det gjort på den måten at elevene fikk det i form av et brev stilet til den enkelte. Det var på ca. halvannen A4-side. Det foregikk i siste time fredag ved at alle elevene var i gang med selvstendig arbeid, mens en og en kom til læreren. Så snakket de to om hva som sto i brevet. Der sto det ikke så mye om standpunkt i hvert enkelt fag, men desto mer om utvikling, om evne til å fullføre arbeidet på rimelig tid, om konsentrasjon om samarbeidet med de andre.

Samtalen virket hyggelig, og barna var dypt interesserte. Det var korte samtaler, alle i løpet av en skoletime. Men det så ut til at den virket beroligende og betryggende.

Så skulle de ta brevene med hjem og mandagen etter skulle foreldre og pårørende komme til skolen og få snakke med læreren.

Aldersblanding

Denne skolen drev et spennende forsøk med aldersblanding. De hadde 1. og 4.klasse sammen. Fjerdeklassingene hadde flere skoletimer enn de små, så på slutten av dagen gikk de små hjem.

Rektor fortalte at dette skapte mye administrasjon, så de visste ikke om det skulle fortsette. Men 2. og 3.klassene var samkjørte.

Offentlig velstand

Vi så en meget velstelt og velholdt skole. Skolegården var nesten bokstavelig talt et eventyr. Den var full av små og store paviljonger og beplantninger og benker. Fargerik selv i januar.

I hvert klasserom var lekre undervisningsmaterialer, nok til alle, fine redskaper og fulle bokhyller.

Nå er det like før jeg sier: «– og vi i verdens rikeste land må spare på blyanter».

Men jeg kvier meg for floskelen. Jeg kan gjøre den mer realistisk: Jeg var på et museum over Tysklands tekniske og økonomiske utvikling fra krigen og til i dag. På en lystavle blinket tallet for Tysklands utenlandsgjeld i rødt. Mens jeg sto der, vokste den med store nye tall for hvert sekund..

Tenk om vi hadde en tavle på offentlig sted som viste veksten på oljefondet fra sekund til sekund. Jeg hører ikke til dem som tror vi kan øse ut oljepenger uten at økonomien blir kludrete. Men når vi ser litt på framveksten av næringsbygg, kontorer og butikker, så kan vi da ikke unngå å forstå at dette har noe med fordeling å gjøre. Det må være folkeviljen som vil det – vi er jo et demokrati. Folkeviljen vil vel at barna får oppleve hva samfunnet legger vekt på og hva det ikke synes er så viktig?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *