Styring eller Styrelse – Hvem skal bestemme over friheten?

06/06-2006
Av

Det var en gang en skole som ikke hadde plass til lærerværelse. Hvordan de enn snudde og vendte på det: Alle på skolen måtte være sammen både i spisefri og i andre pauser. Lærerne jamret, elevene sukket: skal vi aldri kunne trekke oss tilbake fra disse ungdommene, uff skal vi være sammen med disse lærerne mens vi spiser også! Alle måtte holde til i en lang og bred korridor. Der ble det installert en kaffemaskin og noen benker.

Det gikk et par uker og sutringen stanset. Snart viste det seg at både lærere og elever hadde stor glede av å snakke sammen over kaffekoppen. Etterhvert oppsto det vennskapsforhold mellom de unge og de voksne som ingen av dem hadde opplevd på noen skole før.

Snart fikk skolen større lokaler. Lærerværelset var det ingen som tenkte på lenger.

Dette er lenge siden. Kanskje satt det dengang noen i departementet og bladde i sin lovbok omhyggelig – de fant i allefall ingen paragraf som sa at det var forbudt å ikke ha lærerværelse. Derfor gjorde skolen et stort framskritt. I gamle dager kalte vi det en styrelse når omstendighetene la seg til rette for våre ønsker. Men for å møte styrelsene måtte vi da som nå, ha frihet til å bruke dem. Akkurat slik vi må ha frihet til å gå opp nye stier som vi planlegger.

Vi hadde en en lov som tillot foreldre å danne egne skoler, hvis de ønsket det. Til det fikk de sterk økonomisk støtte dersom skolen bygget på et livssyn som ikke rommes i den offentlige skolen, eller på pedagogiske forsøk som ville bli til nytte for den offentlige skolen.

I Kristin Clemets tid som undervisningsminister ble denne loven endret slik at det ikke skulle være nødvendig med et eget livssyn eller en spesiell pedagogikk for å få støtte. Da kom et ras av søknader med krav om økonomisk støtte til private skoler av alle slag.

En slik flom av private skoler ville ramme det offentlige skolesystemet hardt , mente den nye regjeringen og har nå i gang arbeidet med en ny lov om private skoler de som nå heter friskoler.

I skoledebatten har det dukket opp et nytt begrep – OFFENTLIGE FRISKOLER- . Først kom det fra Arbeiderpartiets Trond Giske – så fra Kristin Halvorsen. Trolig har også Øystein Djupedal tatt tak i begrepet. Tanken bak må vel være at fornyelsen også kan komme fra en offentlig skole dersom den får frihet til å utvikle den. Altså fornyelse som kommer fra skolens hverdag og ikke bare fra oven.

Og fornyelse er hardt tiltrengt. Knapt noen annen institusjon verken i det offentlige eller private, driver i dag etter et konsept som er 200 årgammelt, skapt i Preussen etter mønster av militærvesenet:Årskullsinnkalling, pensum pålagt fra oven og streng dsiplin. Det er mye å ta igjen for å nærme seg dagens demokratiske samfunn med et annet syn på autoritet og frihet og dypere kunnskap om oppvekst, oppdragelse og læring. For å komme videre må det kunne rokkes ved selve systemet. Til det behøves frihet. Bare i frihet kan det nye få vekstvilkår.

Når nå en ny lov er underveis, er det grunn til å tro at begrepet frihet vil bli grunnleggende. Derfor er det viktig å vite hva ordet FRIHET i denne sammenhengen skal bety. Det paradoksale spørsmålet reiser seg: HVEM SKAL BESTEMME OVER FRIHETEN?

De såkalte friskolene – enten det gjelder de som har levd i mange år, eller nye som er kommet til under den forrige regjeringen ,er blitt underlagt et kontrollsystem som er sterkere enn noen gang.

Lærere klager over en stor og økende byrde av forpliktelser. Tid og krefter går med til administrativt arbeid og rapporteringsplikter både for offentlige og for «fri»-skoler. Rommet for frihet blir innskrenket av påbud om å leve opp til gamle,inadekvate bestemmelser og til en rapporteringsplikt som i følge friskoleledere har steget til 10 ganger hva det var for noen år siden. Tid og krefter som behøves til å prøve ut nye veier i skolens liv, går med til å underkaste seg en økende og nesten ensidig kontroll av kunnskapstilegnelsen

Samfunnet må selvsagt ha kontroll med hva som skjer med barn i alle skoler. Men uten tillit til skolens egne folk kan de ikke finne nye veier. Utvikling gror ikke bak høye gjerder – utvikling må ha frihet.

Frihet til å sette kunnskap om oppvekst og læring på plass i systemet. Frihet til å møte nye muligheter – til å gripe sjansen når «styrelsen» dukker opp. Frihet til å la det enkelte barn komme fram med sin egen personlighet og være med på å forme sin egen læring. Frihet til å utvikle de sosiale relasjonene mellom menneskene i skolen.

Det foregår mangt i skolene utenom den rene kunnskapstilegnelsen, noe som også kan måles om enn ikke like lett. Den mentale sunnhet blant elever har vært undersøkt. Men det kunne gjøres hyppigere og offentliggjøres tydeligere. Hva gjør det med elevene at kunnskapspresset øker i en grad som tyder på at alle snart går ut av skolen som potensielle doktorander mens ingen lenger kan sy i en knapp?

Hva er verdiene som skolen reelt fremmer og som ikke står i formålsparagrafer? Hvordan skapes medfølelse hos barn? Hva er fengselsbefolkningens erfaringer fra skolen ?

Friskoler kan finne veier i disse spørsmålene, forutsatt at de får sjanser til å vise dem.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Google+Share on LinkedInEmail this to someone

Tags: ,

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Filtrér innleggene:

 

I skolen skal man træde varsomt, thi der bliver mennesker til.

Grundtvig