Av: Petter Moen
«Mennesket er av naturen nysgjerrig».Ordene er hentet fra Aristoteles’ to tusen år gamle metafysikk, og rommer et enormt pedagogisk program, nemlig dette at mennesker lærer konstant som en medfødt del av det å være i live.
Det ser ikke ut som om skolen som kultur og organisasjon evner å gi rom for denne egenskapen hos mennesket. Når skolen ikke møter barna med en bevissthet om dette oppstår et barndomsbrudd.
Begrepet er lånt fra professor Jon Roar Bjørkvold. I boken om det musiske menneske lister han opp en del grunnleggende kvaliteter ved barnekulturen og skolekulturen. Med polemisk snert viser han et bilde av hvorfor dette barndomsbruddet oppstår.
Livsutvikling møter fagprogresjon. Lek møter studium. Det muntlige møter det boklige. Barnas «være i» møter skolens «lese om». Kreativitet møter reproduksjon. Homo ludens møter homo skribens
.
Helheten og dette «jeg kan allerede» blir møtt med fagspesialisering og «du kan ennå ikke».
Spontaniteten og motet som barna bringer med seg blir møtt med planmessighet og usikkerhet. Livskrefter møter skoletenkning. Fantasien møter fornuften, og bruddet er et faktum.
Skolen må bryte med de gamle idealene fra opplysningstiden. Den gangen foregikk undervisningen med tvang fordi man ikke visste nok om barnenaturen. Dermed oppstod den store misforståelsen at folk ikke hadde lyst til å lære.
Nå vet vi bedre, men det ser ut til at det tar tid for at denne kunnskapen blir lagt til grunn når man arbeider med læring og undervisning i våre utdanningsinstitusjoner.
Skolen skal være et verksted for det nysgjerrige menneske – et sted som ønsker å bevare lærelysten gjennom opplevelser, samtaler og det gode arbeidet
En slik skole gir rom for selvinitiert læring og skaper spennende og tilrettelagte læringsmiljøer. Den alderssegregerer ikke men satser på at barn i ulike aldre er en styrke, og den har utviklet prosjektorienterte metoder.
Selvinitiert læring
«Det finnes ingen innlæringsvanskeligheter. Det finnes bare undervisningsvanskeligheter. Mennesker kan praktisk talt lære seg alt når de undervises etter metoder og teknikker som stemmer overens med deres innlæringsstil»
Sitatet er hentet fra hjerneforsker Ria Dunn, som sammen med sin mann Ken Dunn i en årrekke har forsket på hvordan mennesket lærer, og de har kommet fram til at det finnes utallige innlæringsstiler. Skolen har tradisjonelt vektlagt evnen til å lytte og lese som sentrale i innlæringen, men Dunn`s forskning viser at bare 30% av elevene husker 75% av hva de hører i en vanlig undervisningstime og 40% beholder 75% av det de leser eller ser.
Derfor bør det moderne pedagogiske prosjekt være studiet om hvordan barn tenker og hvordan lærere bør undervise.
I tillegg til at vi i dag vet mer om menneskers ulike læringsstiler vet vi også at det som skaper interesse og der hvor vi har genuin lyst til å sette oss inn i noe fester seg bedre enn det vi blir kommandert til å lære.
Skolen må gi elevene anledning til selv å være med på å bestemme hva de vil lære, når de vil lære og i hvilket tempo de vil lære. La oss kalle dette selvinitiert læring.
Barna må få frihet til å velge arbeidsoppgaver, aktiviteter og samarbeidspartnere. Dette prinsippet bygger på en grunnleggende tro på at alle barn har lyst til å til å lære.
I en skole som bygger på dette prinsippet må de voksne våge å slippe kontrollen, slik at barnas spontanitet og utforskertrang ikke hemmes.
Vi må bygge på barnas interesse og lyst i vårt pedagogiske arbeide. Det er avgjørende for læringsutbyttet og forståelsen at barna faktisk har lyst til å arbeide og er interessert.
Salige Grundtvig reflekterte også over interessen som kraft i all læring. «Intet menneske har noen sinne virkelig forstått noe som helst det ikke var interessert ifra før.», hevdet han og skapte en hel skolebevegelse på dette programmet.
Tilrettelagt læringsmiljø
Den amerikanske professoren Howard Gardner har funnet at vi er utstyrt med minst syv forskjellige intelligenser: Språklig, logisk, visuell, musikalsk, sosial og selvinnsikt. Gjennom sin forskning fant Gardner ut at barn benytter alle syv intelligensene på en naturlig måte. Noe som gjør barn meget gode til å lære. Utfordringen blir derfor å tilby barna et så variert læringsmiljø at det blir rom for den enkeltes læringsstil.
Vi må altså finne fram til undervisningsmåter der barn med helt ulik tilnærming til stoffet kan både lære og forstå.
Dette krever bl.a at vi skaper tilrettelagte læringsmiljøer, som stimulerer og interesserer. De tradisjonelle klasserommene der barna sitter på pultrekker blir derfor ikke gode nok. Vi må ha verksteder og laboratorier, bibliotek og kjøkken, stuer, samtalerom og et frodig atelier der barna kan få utfolde seg. Dessuten må skolen utstyres med moderne IT-utstyr, så barna også kan få utforske de enorme mulighetene denne teknologien byr på.
Aldersblanding
Et annet grep som vil øke kvaliteten på læringsmiljøet, er å bryte ned de gamle «klasseskillene». Skolen har lange tradisjoner for alderssegregering. Og det er på tide at vi lar barna få oppleve kvalitetene som aldersblanede grupper åpner opp for. Barna vet jo hva det handler om. Barna vet hva det vil si, for straks skoleklokken ringer ut, og skole dagen er slutt, flokker de seg sammen og ingen spør etter alder. De er bare sammen. De leker.
Aldersblanede grupper eller søskengrupper gir store læringsmessige fordeler og det sosiale samspillet mellom barna blir positivt annerledes
Erfaringer med aldersblanding er meget gode der skoler har forsøkt dette. Elevene i slike grupper viser mer omsorg, har større tillit til medelever og lærere og de tar lettere ansvar for egen læring. Elevene finner positive forbilder i ulik alder, og mobbingen ser ut til å være et mye mindre problem enn der elevene kun går sammen med barn på samme alder. I aldersblanede grupper er det enklere å tilpasse undervisningen elevenes modenhet, og de eldre barnas ferdigheter og kunnskaper blir ofte snappet opp av de små. De eldre barna fungerer som gode hjelpere og inspirasjonskilder som de yngre identifiserer seg med.
I land som USA, Russland, Sverige og Danmark er det gjort en del forskning på dette området, og resultatene er så og si udelt positive både når det gjelder det sosiale og det faglige utbytte.
Men det trengs ikke mange rapporter og dyptgripende og kostbare utredninger for å forstå at aldersblanding er en naturlig og riktig samværsform for barn. Alt annet handler kun om konstruksjoner av praktisk og organisatorisk art
Tema- og prosjektarbeid
På slutten av 1800- tallet oppstod nytenkende pedagogiske bevegelser i USA og England, h.h.v. «progressivisme» og «reformpedagogikk». Disse bevegelsene tok ulike retninger, men felles for dem var oppgjøret med «den gamle skolen».
I disse bevegelsene stod barnet i sentrum, og tema- og prosjektarbeid var en av de pedagogiske nyvinningene mange av dem hadde på programmet.
Maria Montesorri, John Dewey, Georg Kirschensteiner, Ellen Key, Alexander S. Hill og William H. Kilpatrick er alle navn som knyttes til disse bevegelsene på ulike måter.
Stikkordene i deres nybrottsarbeid og tenkning er deltakerstyring, problemorientering, tverrfaglighet, arbeidsskoleprinsippet og gruppearbeid.
Mye av dette progressive tankegodset kom inn i norske skole/læreplaner så tidlig som i Normalplanen fra 1939. Vekten på tema- og prosjekt arbeid har senere blitt forsterket og utdypet i mønsterplanene fra 1974 og 1987, og har i vår nye nasjonale Læreplan-97 fått bredere plass enn noensinne.
Dette er vel og bra, men vi ser dessverre at avstanden ofte er stor fra mål og intensjonsplanet og ned til klasseromsplanet.
Er det mulig å skape en skole for det nysgjerrige mennesket?
Er det mulig å mobilisere nok mot til å slippe kontroll og skape nye rammer rundt barnas vekst og læring?
Og, er det mulig å få lærerne med på å velge de metodene som vi i dag vet fremmer læring og forståelse og på den måten bryte med et flere hundre år gammelt program?
Ja, det er det. Og mange skoler er godt i gang.
Lærere rundt omkring i landet leser artikler og bøker. Besøker andre skoler og går på kurs. De tar gode ideer med seg hjem og snakker med kolleger om de nye strømningene. De danner lesesirkler og pedagogiske fora.
Skoler og kommuner løser opp rigide og tradisjonelle timeplaner og setter fokus på aktivitet, interesse og prosjektbaserte metoder.
Vi ser en gryende vilje til å skape en skole som tar vare på lærelysten og som ønsker å ta elevene på alvor.