To menn med sterkt engasjement og kompetanse i undervisnings-spørsmål sier at vi må senke kunnskapskravene i skolene våre. Det er professor i filosofi Arne Næss og professor i pedagogikk Edvard Befring. Lederen av verdikommisjonen, Jan Erik Langangen er «bekymret for prestasjonspresset dagens unge møter allerede på ungdomsskoletrinnet» Dette sier de stikk imot stormen som blåser sterkt i retning av økte krav til kunnskap og effektivitet, slik markedet og konkurranseevnen krever. Mange er takknemlige for utspillene. De ser at vi er inne på tvilsomme veier, der unge for lett faller ut både tidlig og seinere i det 13-årige skoleforløpet.
Av Mosse Jørgensen og Hans Christian Nes, 23.02.99
Finnes det rimelige grunner for å senke kravene ?
Alle mennesker er født med lærelyst og vitebegjær. Det å mestre og å forstå er nær knyttet til selvoppholdelsesdriften. Hvorfor dør lysten og begjæret for så mange nettopp i den institusjonen som er ment å nære dem ?
Gjennom mange år i arbeid med ungdom som hadde glidd ut av skolesystemet, lærte jeg at det eneste omtrent samtlige hadde lært i sine skoleår var dette: «Jeg kan ikke lære» De hadde lært at det å lære er vondt, vanskelig, nederlagsfylt og i beste fall grenseløst kjedelig. De hadde erfart det som Sosialdepartementet en gang har sagt: «Det er ofte slik at det er i skolen barna først kommer til å tenke på seg selv som utilstrekkelige, «dumme» eller «dårlige»
Hvorfor er det slik at så mange lærere kjenner seg utbrente etter noen år i yrket ? Hvorfor er så mange skolemiljøer negative til å ta fatt på de reformforsøkene som settes i gang. Hvorfor virker det som hele kollegier kan være preget av oppgitthet ? Hvorfor slukner så ofte den lille gnisten fra en og annen ensom ildsjel ? Er det fordi de møter veggen av håpløshet ? Og hvorfor er det så lite glede i dem som arbeider med det mest meningsfylte som tenkes kan: de nye menneskene som vokser opp? Hvorfor føler så mange foreldre seg maktesløse i møtet med sine barns skoleopplevelser?
En forklaring
Sosiologen Ola Stafseng har i en avhandling trukket opp bakgrunnen for våre læringsinstitusjoner for barn, slik vi kjenner dem: store bygninger med like klasserom, skolegård, frikvarter, barn delt inn etter alder, fastlagt kunnskapsstoff som leveres i små brokker, kontroll og karakterer. Dette systemet ble skapt av pedagogen Johann F. Herbarth omkring 1800, i det militaristiske og byråkratiske kongerike Preussen som var i en gryende industrialisme. Det passet godt inn i tiden og ble spredt til hele Europa og gjennom kolonier til hele verden. Det er dette systemet som er grunnlaget for våre skoler i dag.
Det underligste med denne skolen er at dit kommer barn og får svar på 1000 spørsmål som de aldri har stilt. De som kan – lærerne – spør. Barna som kommer med sin lærelyst og sitt vitebegjær skal svare på spørsmål. Kontroll av det lærte er viktigere enn selve læringen. Det er dette foreldete systemet som skaper de fleste av de store problemen vi står overfor. Systemet som på Herbaths tid bare omfattet en liten del av barns liv, har vi flikket videre på til nå ,da skolen opptar det meste av barnas liv i 13 år. Og som gjør at jo mer effektiv man tror man gjør skolen, jo mindre effektiv blir den i virkeligheten. Hvis vi vil at våre unge skal møte verden med energi og entusiasme, må vi sørge for at mange flere enn nå får mulighet til det.
Ungdomsopprør
Allerede rundt 1900 satte kritikken inn mot dette systemet. Nye universitetsfag gransket menneskers modning og vilkår for læring . Vitenskapsmiljøer tok fatt i skolene og ungdommen gjorde opprør. Elever i gymnasene vandret i flokker ut av skolene og forlangte å få lære av naturen, av samfunnet, av næringslivet. Ungdomsopprør ble ikke funnet opp i 1968, om noen skulle tro det. Det begynte i Tyskland i 1900. Det ble skapt reformskoler som bygget på de nye kunnskapene om barns læring. En av reformpedagogene arbeidet i Jena og het Peter Petersen. Han sier at han bygger på fire grunnpillarer for læring: Språk – lek – arbeid – fest. I hans skole eksisterte ikke alderssegregeringen. Barn lærte etter motivasjon og modenhet for de enkelte fag.
Nazismen
Hele denne pedagogiske reformbevegelsen ble stoppet av den nazistiske maktovertakelse i Tyskland i 1933 og i Østerrike 1938. Så kom krigen og de tilløpene til reformer som vi hadde hatt også i vårt land, forsvant nesten helt. Etter krigen kom nye toner fra U.S.A. med behaviorismen, test og målingspedagogikken, og ble ledende i vårt nystiftede pedagogiske institutt. Disse retningene passet inn i vårt gamle førkrigs-system.
Anna Sethne, Helga Engs og Bernhof Ribsskogs reformarbeid fordunstet fra skolene. Det gjorde også påvirkning fra miljøet rundt rektor Kristvik ved Volda Lærerskole og rektor August Lange på Hamar Lærerskole.
Hva nå?
Nå må vi ta igjen det forsømte. Vi må fornye skolen ut fra kunnskaper om oppvekst og læring. Vi må slutte slutte å sende alle barn inn i en skole med mål som vi på forhånd vet at langt fra alle kan nå. Vi må innse at kunnskapsveksten i verden vil sprenge skolens krav. Alle må så godt de kan ut fra sine muligheter kunne bruke redskapsfagene lesing, skriving og regning og de må få utvikle evnen til kommunikasjon. Resten må de ha tilgang til etter modenhet og motivasjon. Det gjør vi ved å oppheve alderssegregeringen, slik at barna alltid får arbeide med noe de kan lykkes i.
Alle vil lære mer og bedre. Når prestasjonspress og konkurranse ikke blir den sterkeste motivasjonen, kan utdannelse også omfatte dannelse. Lærerne skal få bruke seg selv som hele mennesker, ikke bare være pensumformidlere. Slik vil de oppleve mer glede i jobben. Foreldrene kan føle føle seg tryggere i forhold til skolen, når målet ikke blir å presse mest mulig teoretiske kunnskaper inn i de unge, men skape utfoldelse på flere plan.
Nyutdannede lærer står i dag klar til å ta fatt i arbeidet med å skape en slik skole.
Et nytt forsøksråd?
Departementet bør opprette et nytt «forsøksråd» , men det må få et annet navn. Det gamle forsøksrådet satte stortingets beslutninger ut i livet. De var en kanal ovenfra som presset ungdomsskolen ned over oss. Det nye rådet må ha som oppgave å fange opp signaler fra entusiaster på grasrota og gi dem vilkår til vekst. Der er det store krefter å hente.
Skal vi kalle det : Veksthus for skolefornyelse ? Den første oppgaven kan være å undersøke hvordan man kan senke kunnskapskravene slik at ungene kan lære mye mer.