Vi forveksler begrepene «læring» med «undervisning», sier Per Dalin i sin meget oppklarende artikkel i Aftenposten den 6. april. Den forvekslingen har alvorlige konsekvenser for barna våre. «Vitebegjærlige, oppfinnsomme, nysgjerrige seksåringer som allerede er mestere i å lære, møter et system som er opptatt av å formidle fremfor å foredle» fordi det «forveksler læring med undervisning».
Han illustrerer dette med å vise ire av mange typer læringsstiler. Vi kjenner igjen – Marius, Petter, Turid og Lise. Undervisningen i skolen legger til rette for, fokuserer på og belønner bare en av dem. Tiden er overmoden for endring i skolens organisasjon, fastslår Dalin som mener at «dette har skolen ansvar for å gjøre noe med».
Han nevner noe om kravene til en ny organisasjonsform: Den må frigjøres fra den rigide holdning til tiden. Elever og lærere må i fellesskap ta stilling til hvordan tidsressursen skal anvendes.
Skolers rigide holdning til tiden henger sammen med at man bunter sammen elever på samme alder og underviser dem sammen og samtidig i alle fag. Dette systemet med årsklassedelingen ble innført i almueskolene for omkring 200 år siden. Senere er det blitt hellig.
Da fagene psykologi og pedagogikk for omkring 100 år siden satte vitenskapens lys på menneskers utvikling og modning, og på hvordan læring foregår, satte kritikken inn mot skolesystemet. Reformskoler prøvde ut andre måter å gruppere barna på. Pedagoger snakket om «årsklassesystemets bankerott».
Når organiseringen i årsklasser allikevel har overlevd så lenge, henger det sammen med en annen begrepsforvirring. Den ble et begrep i arbeiderbevegelsens krav om like sjanser for alle i skolen. Likhet innebar at alle skulle få samme undervisning til samme tid. Det var et riktig og et rettferdig krav i en tid da barna ble delt etter fire-fem år på skolen. Det store flertallet ble da stengt ute fra enhver mulighet til utdannelse etter folkeskolen. Enhetsskoletanken innebar at alle skulle ha samme mulighet for å komme videre i teoretisk opplæring. Norge var ett av de første land i verden som innførte 7 års felles folkeskole for alle. Det var da begrepet enhetsskole ble hellig. Enda helligere ble det da konservative kretser talte for å inndele elever etter evner.
Så står vi der med en organisering av skolen som er dypt urettferdig, men som ingen våger å røre fordi vi stivnet i vår egen fortreffelighet engang på 1920-tallet, og fordi vi roter med begrepene enhetsskole og likhetsskole. Enhetsskole kom til å omfatte også årsklasseinndelingen.
Vi vet at 6-åringene som kommer til skolen kan være meget forskjellig i modenhet. Per Dalin viser oss at de også kan tilhøre mange og meget forskjellige læringstyper. Men vi fortsetter å bunte dem sammen, gi dem samme lærestoff, samme krav og vi vet alle at sjansene for å lykkes tilhører de få. Så får vi den situasjonen som Per Dalin stiller som et spørsmål: «Risikerer vi at mange går ut av skolen med svakere selvfølelse enn da de begynte, med opplevelse a at de ikke strekker til, uten å ha oppdaget sine egne ressurser (enn si fått dem verdsatt)?» Ethvert ærlig menneske vet at «ja» er svaret på dette spørsmålet. Vi vet også at alle barn må få oppleve at de lykkes.
Det er liten fare for at opphevingen av årsklasseinndelingen må føre til deling eter evner. Det har vi prøvd i Norge da vi innførte ungdomsskole med kursplandeling. Det led fullstendig skipbrudd etter at det hadde skapt ulykker i en del årskull. Men vi har derimot modeller i mer enn tusen udelte og fådelte skoler rundt i landet som driver med andre inndelinger av elevene enn evnedeling eller årsklassedeling.
Det finnes også en amerikansk doktorgrad (oversatt til norsk) som beskriver grundig og detaljert en skole i Danmark som i mer enn 30 år har gitt barn og lærere frihet til bestemme over tiden. Aaron Falbel: «Skolen eller livet!» (Pedagogisk Psykologisk Forlag, 1993).
For en sunn skoleutvikling vil opphevelsen av årsklassene være en nødvendig, men ikke tilstrekkelig endring. Vi må også vurdere kunnskapskravene og vurderingsformene.