Av Nils Kristian Skarpeteig
Jeg viser til interessante skoleartikler i Vårt Land av Gunnar Breivik og Mosse Jørgensen. Flere tegn i tida tyder på at Norge står ved inngangen til et tidsskille når det gjelder praktiske institusjoner rundt barn og unges sosialisering og læring. Men for all del: det er langt fram. Langt.
En måte å bevege seg framover på er å fokusere på den beste praksisen, på gode eksempler fra entusiastiske lærere, ivrige lærergrupper og uformelle reformskoler. Gunnar Breivik viser til Hå kommune, Mosse Jørgensen til såkalte Jenaplanskoler i Nederland og Tyskland. Det mest spennende utviklingsarbeidet jeg kjenner, foregår på Samkom i Vennesla, rundt 125 barn.
Samkom har delt rektorfunksjonen på tre personer, vaktmesteren og to lærere. Akkurat i disse dager trekker ledelsen interessentgruppene inn i et systematisk planarbeid for å frigjøre gode krefter rundt barna. En av de største utfordringene er å utfordre alle ”interessegruppene rundt” Samkom til en idedugnad rundt skoleidealene. ”Interessentene rundt” denne skolen – som er en vanlig offentlig 1-7skole i Vennesla kommune, er klassifisert på følgende måte: lag- og foreningsfolk, barn, medarbeidere og foresatte. Fire grupperinger. Lag og foreninger i skolekretsen er trukket inn som egen interessentgruppe fordi de er del av barnas livsverden og representerer vesentlige læringsarenaer, samtidig som foreningene også er brukere av skolebygningene.
Representanter for disse grupperingene inviteres i disse dager til ”verdimøter”. Ledelsen vil ha tak i hvordan folk tenker og føler omkring samfunnets tilrettelegging for barnas løp fra førskolealder til ungdomstrinn. Skoleledelsen anstrenger seg til det ytterste for å legge en ramme slik at folk føler seg frie til å uttrykke sine innerste tanker, sine drømmer og verdisett for barnas glede, latter, utforsking, framskritt, ferdigheter, trygghet, kontakt m.m.m. Det er derfor viktig å unngå ord som ”skole” og ”elev”. Det er viktig å unngå assosiasjonslenker til klasserom, kateter, klassesett, skoleklokke, friminutt, undervisning, pensum, lekser m.m..
En legger vekt på å invitere på en måte som gir frihet, trygghet og tankeflukt. Samkom vet det. Det gjelder å formulere invitasjonsbrevet slik at det ikke leder tanken hen på ”ett riktig svar”. Tradisjonelle skoleaktige spørsmål er uegnet. Spørsmål som gir mottakeren en følelse av å bli invitert til å komme med skolens eller lærerens løsning, frigjør ikke fantasien og lekelysten.
Interessentene inviteres til såkalte verdimøter som ledes av en person som ikke har noe å gjøre med skolen til daglig, nettopp fordi en så langt det er mulig vil frigjøre deltakernes tankespenn.
Næringslivet viser oftere enn det offentlige veg når det gjelder evnen til lære/forandre seg. Næringslivet har tydeligvis et større driv til å omsette pedagogisk teori til praksis. Mange undervisningsinstitusjoner er, med skam å melde, ubehjelpelige til å leve sine fine ord om ”learning by doing”. Det fins ikke mange ”utviklingsavdelinger” i norske skoler og høgskoler med forskere, utviklere og markedsførere, slik vi ser i næringslivet. Lærerskoler og pedagogiske institutter minner sjelden om utviklingsverksteder.
Bedrifter som vil noe, har selvsagt sine økonomisk høyt prioriterte utviklingsavdelinger. Skoler som har det samme utviklingsbehovet, har nesten aldri slike. Hvorfor? Hjemler fra offisielle skoledokumenter til utviklingsarbeid er tydeligvis ikke nok.
Samkom – legger dere merke til det nydelige navnet – Samkom! Akkurat det vår nye tid trenger, å komme sammen, stå sammen, gjøre sammen, lære av hverandre. SAMKOM. Navngitt etter to elveløp som møtes og renner videre sammen.
Samkom er fokusert på ”tilpassa opplæring”. En kjempeutfordring. Samkom drar på ekskursjoner og kurs for å finne hjelp fra andres praktiske måter å få dette til på. Foreløpig har de ikke funnet noen skole i Norge som virkelig har fått det til. ”Tilpassa” – slik det praktiseres i norske skoler – ser fortsatt ut til å være forbeholdt det lille ”umulige” elevmindretallet som lager vanskeligheter for den vanlige klasseromsundervisningen. For disse ”bråkmakerne” lages det flotte, tilpassa opplegg på bondegårder, i bakerier eller fabrikker, alt etter interesser og forutsetninger, med lov til å gjøre nytte for seg i blant mange forskjellige yrker, aldre og mennesker. Men hvorfor bare for ”vanskelige”?
Samkom har ambisjoner om noe langt mer. Også ”den hellige alminnelige elev”, for å bruke Mosse Jørgensen’s uttrykk, har en klar rett til fokus på sine interesser, lyster og gleder, nysgjerrighet. Samkom tror ikke at nivådifferensiering er løsningen. ”Tilpassa” gjelder noe langt mer enn vanskegrad og nivå på én undervisning, ett pensum; mer enn spørsmål om kvantitet. Tilpassa er en kjempeutfordring til voksengruppa rundt barnet og ungdommen, eller rundt barnegruppa. Det er ikke den ene lærerens ansvar alene – men om et delt ansvar mellom flere både innenfor og utenfor skoleporten, mellom flere enn folk med lærersertifisering. Og såkalt ”ansvar for egen læring” er mer enn å gjøre leksa”. Langt mer. Faktisk noe helt annet. Barnet har dessuten rett til å være sammen med andre enn bare jevnaldrende. Aldersblanding er en viktig del av stikkordene for tenkningen ved Samkom. Og det er et sentralt fokus for Forum Ny Skole.