I mange år har jeg reist rundt og besøkt skoler i Norge. På den måten har jeg fått bygd opp en rik erfaring i å vurdere skoleanlegg. Ikke det som synes utenpå. Ikke vegger,tak, lufteanlegg og alt det der som så mange registrerer. Jeg har fått en innebygd fornemmelse av ÅNDEN i en skole.
Ånden i en skole er avhengig av mange forskjellige ikke-målbare elementer. Den sitter i veggene, men er usynlig. Den sitter i atmosfæren, i tonen mellom menneskene og kan ikke måles. Den fornemmes, men kan ikke veies. Den pipler fram fra mange store og små kilder. En vesentlig av disse kildene er tradisjon. Den som ofte er der fra en eller annen begynnelse, og som gjennom tidene utvikler seg til å bli et bærende element i alt det som ikke kan telles og måles. På godt og vondt.
Så lett å rive ned når det er på godt. Så tungt å endre når det er på ondt. Jeg var på Alstahaug skole. Den skolen sitter sterkt i minnet mellom mange andre mer anonyme. Fordi det er vanskelig å måle ånden i en skole, er det også vanskelig å beskrive den. Men la meg allikevel prøve:
Når jeg tenker på Alstahaug, er det blomstene som først kommer fram for mitt indre øye. Et vell av blomster. Ikke en pliktpotte på hvert av bordene på lærerværelset,de litt forsømte og pjuskete vesener man ser overalt. Nei, her var frodige blomster, friske, velstelte, nyvannede, overalt hvor det kunne plasseres en blomst. Disse blomstene levde i et miljø av skjønnhet. Spennende kunst på veggene, vakre farger på interiørene. Fine gamle saker som var omsorgsfullt tatt vare på i et harmonisk gammelt hus i nordnorsk praktnatur.
Menneskene jeg traff virket like trivelige som blomstene. Stolte av skolen sin, respektfulle overfor tradisjonene men allikevel med utpreget sans for nytenkning. Et inntrykk i løpet av en enkelt dag, javel. Men viktig for meg ut fra min «innebygde fornemmelse».
Men jeg kan overlate ordet til en av dagens elever, en tillitsvalgt. Hun sier bl.a. om skolen sin:
– det er et så utrolig godt skolemiljø og så mye trygghet på skolen vår – Vi har også et arbeidssenter der mennesker som ikke går under samfunnets beskrivelse av normale arbeider. Dette gjør at elever som aldri har vært i kontakt med mennesker med fysiske og psykiske funksjonshemninger, kan få oppleve den gleden og lære seg å bli mer aksepterende. Forholdet mellom ansatt og elev er utrolig bra. Du kan oppleve at en elev gir en ansatt en klem bare for det føles riktig.
Denne skolen er det noen som foreslår å nedlegge. Vet de ikke at slike skoler er en utryddingstruet skoleart. Samtidig er det ikke noe vi trenger mer enn nettopp slike skoler. Og som i naturen: det er gjort med et pennestrøk å drepe dem. Det tar mange tiår å bygge dem opp – hvis det da i det hele tatt er mulig. Vi hører og leser om skoleproblemer på alle skolens nivåer. På videregående skoler er frafallet stort og Oppfølgingstjenesten som skal ta seg av de frafalne sliter tungt. Hvorfor blir da ikke skoler som Alstahaug gjort til mønsterskoler? Den blir tvert imot erklært som «funksjonelt uhensiktsmessig». Det er tydelig hvilke funksjoner man IKKE legger vekt på. Det er de som dessverre er så vanskelige å måle, men som er de viktigste for alle andre enn de som sitter så høyt oppe og styrer den store grabben som skyfler omkring med oss alle.
Hvis det er penger og hensiktsmessige funksjoner man ønsker seg, så er dette kanskje noen muligheter: La skolen fungere som en utvei for oppfølgingstjenesten. Mange elever som sklir ut av andre videregående skoler, vil ganske sikkert kunne trives på Alstahaug. For hver elev som klarer seg inn i arbeidslivet, er hundretusener spart for samfunnet. Utvid elevtallet noe, for eksempel til omkring 100, og lag en ny avdeling.
Men til slutt er det viktigste argumentet det som eleven forteller meg:
– Vi elever er så utrolig glade i skolen vår og vil jobbe hardt for å redde den.
Hvis vi i det hele tatt mener noe med å ta de unge på alvor – ta mennesker på alvor, så må det gjøres her.