Enhetsskolen – vårt arvegull

Her kommer en artikkel som sto i Dagavisen fredag 22. februar. Jeg har hatt liknende artikler i Dagbladet, Vårt Land. Hittil er det ikke kommet svar eller innvendinger noen steder. Jeg regner da med at verden tier og samtykker i våre planer.

Vi var i Tyskland nylig. Der oppdaget vi at de fremdeles har et skolesystem med bare 4 års felles grunnskole for alle. Når barna er i 10-11- årsalderen, går de til forskjellige skoler som avgjør veien videre. Lærerne vi møtte, mente det var altfor tidlig å ta valget – de fortvilte over systemet.

Da er det vi forstår hvilket enestående fint skolesystem vi har i Norge. Allerede fra 1920-åra hadde vi sju års felles grunnskole. Det er vel knapt mulig å måle hva det har betydd for allmenndannelsen og den sosiale utjevningen i landet vårt.

Derfor er det dypt gledelig at vår nye utdanningsminister Kristin Clemet skriver i Dagsavisen lørdag 9. februar at hun personlig er tilhenger av at vi i fellesskap, dvs. det offentlige, tar ansvar for at alle får et likverdig opplæringstilbud.

Men enhetsskolen har spilt fallitt, mener hun. Vi har ikke greid å gi en tilpasset opplæring som gir elevene de utfordringene de kan makte. I den forbindelsen nevner hun at forskjellen mellom sterke og svake elever er større enn i andre land. Dette skyldes at oppdelingen av elever etter evner har vært et tabuord i debatten. Men som vi vet, ble det prøvd og funnet totalt mislykket da vi innførte ungdomstrinnet. Da var enhetsskolen i stor fare.

Den viktigste skolepolitiske oppgaven i Norge nå er å utvikle enhetsskolen så den blir levedyktig i framtiden, og vi kan bevare det enestående arvegullet den er. Oppgaven blir å utvikle den slik at vi får med oss verdiene. Det må gjøres med stor varsomhet.

Da vår enhetsskole ble skapt i 1920-åra, ble den plantet inn i et skolekonsept som allerede da var 100 år gammelt. I 1920-åra tok skolen, for de fleste av barna, bare en liten del av deres timer, dager og år. De aller fleste gikk direkte i arbeid etter grunnskolen. Kunnskapskravene var begrenset i forhold til nåtiden. Nå tar skolen og skolearbeidet for mange mer enn halvparten av livet gjennom store deler av barne- og ungdomstiden, kunnskapsmengden vokser. De aller fleste går videre etter grunnskolen og kunnskapskravene forplanter seg nedover i skolen. Verden er blitt en annen – skolen er i mangt den samme. Problemene øker.

Det har vært vanskelig å få fram meninger om skole i forhold til arbeiderpartipolitikere. Den berettigede stoltheten over enhetsskolen har skapt immunitet overfor kritikk. Derfor står nå enhetsskolen i fare for å bli en drøm – en myte som fjerner seg mer og mer fra virkeligheten.

Da de nye fagene psykologi og pedagogikk for 100 år siden ble universitetsfag, pekte vitenskapsfolkene på hvor uheldig det var å dele inn barna etter alder og undervise alle samtidig i det samme stoffet. Noen skapte den klasseløse skolen. I dag finnes det en skolebevegelse ute i Europa som bygger på denne modellen. Den finnes i Danmark og Sverige, men de fleste er i Tyskland og Nederland

Kort og skjematisk er det slik: Alle elevene som kommer til skolen deles i søskengrupper med barn av alle aldre. Innen gruppen har alle ansvar og omsorg for hverandre sosialt og faglig. Gruppene har etter tur oppgaver for fellesskapet. Derved kan skolen få tilbake noe det vi har mistet ved at så få barn har flere søsken. Det gir trygghet til de små – ansvar til de store. Oppdragelse til å leve i fellesskap er innebygget i strukturen. For eksempel vil mobbing bli nesten umulig. Faglig kan elevene velge å delta i grupper som arbeider på et nivå de kan makte. Gruppene kan vare i varierende tidsrom. Dermed kan alle arbeide på sitt maksimale nivå. Ingen behøver lide nederlag. I den klasseløse skolen lærer alle mer. Egentlig er dette ikke mer merkelig enn det vi har gjort og fremdeles gjør i våre mange fådelte skoler. Det er også mer i pakt med det vi vet om oppvekst og læring gjennom vitenskapen enn det som foregår i det 200 år gamle systemet.

Demokratiet er innebygget i strukturen gjennom fellesmøter for alle som arbeider i skolen.

Undervisningsminister Kristin Clemet sier i artikkelen:

Skal man gi tilpasset opplæring til den enkelte, må man også ha frihet til å velge metoder, arbeids- og undervisningsformer som gjør det mulig å nå målet. Innenfor nasjonalt opptrukne rammer bør skolen stå friere til å utforme den lokale skoledagen selv – i samarbeid med elever og foreldre.

Vi er en gruppe mennesker i organisasjonen Forum Ny Skole som ønsker å prøve ut det skolekonseptet vi ser vokse fram i andre land. Men vi erfarer at «handlingsrommet» som finnes innenfor vanlige skoler ikke omfatter selve organiseringen. Vi tror ikke at en endring av selve grunnmuren lar seg innpasse innenfor de opptrukne rammene der tradisjonene sitter i veggene, rutinene i sjelene. Vi må ha en enhet med foreldre, barn og lærere som sammen bygger opp den første modellen. Men dette må være et offentlig forsøk fordi det går ut på å bevare arvegullet vårt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *