Skal skolen senke kunnskapskravene?

23/02-1999
Av

To menn med sterkt engasjement og kompetanse i undervisnings-spørsmål sier at vi må senke kunnskapskravene i skolene våre. Det er professor i filosofi Arne Næss  og professor i pedagogikk Edvard Befring. Lederen av verdikommisjonen, Jan Erik Langangen er «bekymret for prestasjonspresset dagens unge møter allerede på ungdomsskoletrinnet» Dette sier de stikk imot  stormen som blåser  sterkt  i retning av økte krav til kunnskap og effektivitet, slik markedet og konkurranseevnen krever. Mange  er takknemlige for  utspillene. De ser  at  vi er inne på  tvilsomme veier, der  unge for lett faller ut  både tidlig og seinere i  det 13-årige skoleforløpet.


Av Mosse Jørgensen og Hans Christian Nes, 23.02.99


Finnes det rimelige grunner for å senke kravene ?
Alle mennesker er født med lærelyst og vitebegjær. Det å mestre og å forstå er nær knyttet til selvoppholdelsesdriften. Hvorfor dør lysten og begjæret for så mange nettopp i den institusjonen som er ment å  nære dem ?

Gjennom mange år i arbeid med ungdom som hadde glidd ut av skolesystemet, lærte jeg at det eneste omtrent samtlige hadde lært i sine skoleår var dette: «Jeg kan ikke lære» De  hadde lært at det å lære er vondt, vanskelig, nederlagsfylt og i beste fall grenseløst kjedelig. De hadde erfart det som Sosialdepartementet en gang har sagt: «Det er ofte slik at det er i skolen  barna først kommer til å tenke på seg selv som utilstrekkelige, «dumme» eller «dårlige»

Hvorfor er det slik at så mange lærere kjenner seg utbrente etter noen år i yrket ? Hvorfor er så mange skolemiljøer negative til å ta fatt på de reformforsøkene som settes i gang. Hvorfor virker det som hele kollegier kan være preget av oppgitthet ? Hvorfor slukner så ofte den lille gnisten fra en og annen ensom ildsjel ? Er det fordi de møter veggen av håpløshet ? Og  hvorfor er det så lite glede i dem som arbeider med det mest meningsfylte som tenkes kan: de nye menneskene som vokser opp? Hvorfor føler så mange foreldre seg maktesløse i møtet med sine barns skoleopplevelser?

En forklaring
Sosiologen Ola Stafseng har i en avhandling  trukket opp bakgrunnen for  våre læringsinstitusjoner for barn, slik vi kjenner dem:   store bygninger med like klasserom, skolegård,  frikvarter, barn delt inn etter alder, fastlagt  kunnskapsstoff som leveres i små brokker, kontroll og karakterer. Dette systemet ble skapt av pedagogen Johann F. Herbarth omkring 1800, i det  militaristiske og byråkratiske kongerike Preussen som var i en gryende industrialisme.  Det passet godt inn i tiden og ble spredt  til hele Europa og gjennom kolonier til hele verden. Det er dette systemet som er grunnlaget for våre skoler i dag.

Det underligste med  denne skolen er at dit kommer barn og får svar på 1000 spørsmål som de aldri har stilt. De som kan – lærerne – spør. Barna som kommer med sin lærelyst og sitt vitebegjær skal svare på spørsmål.  Kontroll av det lærte er viktigere enn selve læringen. Det er dette foreldete systemet som skaper de fleste av de store problemen vi står overfor.  Systemet som på Herbaths tid bare omfattet en liten del av barns liv, har vi  flikket videre på til nå ,da skolen opptar det meste av barnas liv i 13 år. Og som gjør at jo mer effektiv man tror man gjør skolen, jo mindre effektiv blir den  i virkeligheten.  Hvis vi vil at våre unge skal møte verden med energi og entusiasme, må vi sørge for at mange flere enn nå  får mulighet til det.

Ungdomsopprør
Allerede rundt 1900 satte kritikken inn  mot dette systemet.  Nye universitetsfag  gransket menneskers modning og vilkår for læring .  Vitenskapsmiljøer tok fatt i  skolene  og  ungdommen gjorde opprør. Elever i gymnasene  vandret i flokker ut av skolene og forlangte å få lære av naturen, av samfunnet, av næringslivet. Ungdomsopprør ble ikke funnet opp i 1968, om noen skulle tro det. Det begynte i Tyskland i 1900. Det ble skapt reformskoler som bygget på de nye kunnskapene om barns læring. En av reformpedagogene arbeidet i Jena og het Peter Petersen. Han sier at han bygger på fire grunnpillarer for læring: Språk – lek – arbeid – fest. I hans skole eksisterte ikke alderssegregeringen. Barn lærte etter motivasjon og modenhet for de enkelte fag.

Nazismen
Hele denne  pedagogiske reformbevegelsen ble stoppet av den nazistiske maktovertakelse i Tyskland i 1933 og i Østerrike 1938. Så kom krigen og  de tilløpene til reformer som vi hadde hatt også i vårt land, forsvant nesten helt. Etter krigen kom nye toner fra U.S.A. med behaviorismen, test og målingspedagogikken, og ble ledende i vårt nystiftede pedagogiske institutt. Disse retningene passet inn i vårt gamle førkrigs-system.

Anna Sethne, Helga Engs og Bernhof Ribsskogs reformarbeid fordunstet fra skolene. Det gjorde også påvirkning fra miljøet rundt rektor Kristvik ved Volda Lærerskole og rektor August Lange på Hamar Lærerskole.

Hva nå?
Nå må vi ta igjen det forsømte. Vi må fornye skolen ut fra kunnskaper om oppvekst og læring. Vi må slutte  slutte å sende alle barn inn i en skole med mål som vi på forhånd vet at langt fra alle kan nå. Vi må innse at kunnskapsveksten i verden vil sprenge  skolens krav. Alle må så godt de kan ut fra sine muligheter kunne bruke redskapsfagene lesing, skriving og regning og de må få utvikle evnen til kommunikasjon.  Resten må de ha tilgang til etter modenhet og motivasjon. Det gjør vi ved å oppheve alderssegregeringen, slik at barna alltid får arbeide med noe de  kan lykkes i.

Alle vil lære mer og bedre. Når prestasjonspress og konkurranse ikke blir den sterkeste motivasjonen, kan  utdannelse også omfatte dannelse. Lærerne skal få bruke seg selv som hele mennesker, ikke bare være pensumformidlere. Slik vil de oppleve mer glede i jobben. Foreldrene kan føle føle seg tryggere i forhold til skolen, når målet ikke blir å presse mest mulig teoretiske kunnskaper inn i de unge, men skape utfoldelse på  flere plan.

Nyutdannede lærer står i dag klar til å ta fatt  i arbeidet med å skape en slik skole.

Et nytt forsøksråd?
Departementet bør opprette et nytt «forsøksråd» , men det må få et annet navn. Det gamle forsøksrådet satte stortingets beslutninger ut i livet. De var en kanal ovenfra som presset ungdomsskolen ned over oss. Det nye rådet må ha som oppgave å fange opp signaler fra entusiaster på grasrota og gi dem vilkår til vekst.   Der er det store krefter å hente.
Skal vi kalle det : Veksthus for skolefornyelse ? Den første oppgaven kan være å undersøke hvordan man kan senke kunnskapskravene slik at ungene kan lære mye mer.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Google+Share on LinkedInEmail this to someone

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Filtrér innleggene:

 

I skolen skal man træde varsomt, thi der bliver mennesker til.

Grundtvig