Var det alt?

Jeg har ofte tenkt på utsagnet til Niels Chr. Geelmuyden: «Generelt er jeg overbevist om at all utdannelse hemmer fantasien og dristigheten. Jeg lider selv av høy utdannelse.» Og ofte har jeg tenkt at han har så fordømt rett!

Av Nils Otto Steen

Noen år før jeg tok min lærerutdanning, pedagogikk, fagdidaktikk og spesialpedagogikk, jobbet jeg som vikar i grunnskolen. Jeg ble kastet inn i en 4. klasse for å ha dem i matematikk.
– De kan gange tall med flere siffer, men de kan ikke gange kommatall, fortalte læreren meg på telefonen før jeg skulle inn i klassen, det kan du lære dem.

Så måtte jeg legge på og løpe av gårde. På vei opp trappene slo det meg:
– Jeg kan da vel heller ikke gange kommatall! Jeg kan da ikke en gang gange tall med flere siffer og sette det opp på tavla eller ark på den måten som de har lært!

Jeg hadde ikke hatt så mye matematikk på den videregående skolen. Og – jeg hadde lært meg å bruke kalkulator. Det eneste jeg visste, var at dersom man kunne gange for eksempel 238 med 549, så er det ingen sak å gange 2,38 med 54,9. Det var bare å telle antall kommaplasser. Men – å gange 238 med 549 og sette det riktig opp tavla, kunne jeg altså ikke.

Jeg startet med å sette opp «238 x 549 =» på tavla.
– Kan dere regne ut dette? spurte jeg. Det var 25 elever i klasserommet og 50 hender i været. Jeg fulgte nøye med og prøvde å få med meg hvordan de gjorde det. Etter at en elev var ferdig, hadde jeg ikke fått med meg alt, så en annen elev måtte vise meg en gang til med et nytt regnestykke. Så fikk jeg det med meg og husket hvordan jeg også en gang i tiden hadde gjort det.

Deretter satte jeg opp «2,38 x 54,9=» på tavla. Fortsatt 25 elever, men denne gangen ingen hender. De skottet opp på meg med en slags frykt og engstelse. Et møte med noe totalt ukjent. Noe de aldri hadde sett før. Jeg strøk kommaene og snudde meg mot 50 hender igjen. En tredje elev kom stolt opp og viste at han kunne! Deretter ba jeg han om å vente litt oppe ved tavla. Jeg satte inn kommaene igjen. Frykten og engstelsen kom snikende. Så begynte jeg å telle kommaplasser. En, to og en blir tre. Deretter telte jeg fra det bakerste tallet i svaret. En, to, tre. Til slutt satte jeg kommaet i svaret og spurte om det kunne være logisk at ca. 55 ganger litt over 2 ble 130,662. Jo, de syntes det. Jeg ble stående å se litt på dem, og de ble sittende å titte opp på meg og tavla.
– Var det alt? spurte ei jente og brøt stillheten.
– Ja, det var alt, svarte jeg.
Deretter stupte de ned i noen oppgavehefter og jobbet iherdig videre. Uten at jeg hadde sagt noe mer. Her skulle det regnes…

Noen år senere studerte jeg som sagt pedagogikk, fagdidaktikk og spesialpedagogikk. Jeg vet ikke, men dersom jeg hadde vært utsatt for den utdanninga før jeg kastet meg inn i mattetimen til den 4. klassen, hadde jeg nok gjort det annerledes (kanskje det finnes egne veiledningshefter for hvordan man skal undervise akkurat denne overgangen fra å gange tall med flere siffer til å gange kommatall?). Kanskje jeg ikke hadde våget meg ut på det jeg gjorde i det hele tatt?

Bare sånn at ingen misforstår: Jeg er ikke kritisk til å studere pedagogikk. Absolutt ikke. Det er absolutt det mest spennende fagfeltet jeg har møtt på høgskole, for heldigvis har pedagogikken gitt meg så mye mer enn ferdigheter undervisningsteknikk. Og – det er jeg glad for.

En annen ting jeg har tenkt på, er at dersom man har blitt utsatt for høy utdanning, kan man bli kurert. Jeg har ingen eksakt resept, men jeg tror det handler om å ha riktig fokus. Dersom man er utsatt for høyere utdanning innen for eksempel pedagogikk eller lærerutdanning, handler det om å fokusere på læring. På at det skal skje læring. At elevene skal lære. Ikke hvordan man skal undervise.

Etter at timen var ferdig, måtte jeg sørge for at alle elevene kom seg ut av klasserommet og at jeg låste døren skikkelig. Det hadde jeg fått streng beskjed om. Akkurat i det jeg sto i døråpningen og skuet nedover gangen, alle elevene som løp ut av alle klasserommene, skjedde det noe. Det var noen som nappet i genseren min. Jeg snudde hodet og møtte øynene til en herlig jente i 4. klassen.
– Skal du være læreren vår neste gang også?
– Neida, svarte jeg lett, da har nok læreren deres blitt frisk igjen og kommer tilbake.
– Oj, det var synd, for jeg syntes du var god.

Så slapp hun hånden min og forsvant i flokken nedover gangen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *