Uvaner og vaner – glemte begreper?

Vi driver en stadig debatt og observasjon omkring hvordan læring skjer. Og de færreste er vel uenige i at arbeidsvaner er viktige verktøy i læringen. Men, hvordan får man såkalte gode arbeidsvaner og hvor viktige er de egentlig. Et av de viktigste poengene til Nyskolen i Oslo og de som arbeider der – både barn og voksne er at skolen er i stadig endring – den utvikler seg i takt med de som bebor skolen. Men, kanskje det er viktig å forankre noen vaner for å skape best mulig forhold for læring. Vi vil gjerne ha en debatt om dette.

Mosse tar avsparket og vi håper noen tar i mot ballen:

Oldeforeldre som leser dette vil kanskje huske PÅSANS UVANER. Det var en populær tegneserie i det daværende lørdagsbidrag til Aftenposten, det som nå har gjenoppstått fra de døde etter ufattelig mange år. Påsan er ikke med denne gangen. Han representerte en oppdragelsestenkning som heldigvis er forlatt. Påsan har utallige uvaner – og serien viser hvordan de overvinnes. En stripe kunne gå slik: Påsan piller seg i nesa. Det fører til at nesa vokser til ufattelige dimensjoner. Påsan skriker av skam og skrekk over sitt deformerte ansikt-SLUTT!

Uvanene var ufattelig mange, men alle hadde sin tilpassede straffer.

Man kan mene hva man vil om vaner og straffetenkning. Men store deler av våre liv består allikevel i mønstre av vaner og uvaner, bevisst eller ubevisst plassert der. Bare tenk etter! Uten vaner vill vi være fortapte i en mangfoldig verden.

Arbeidsvaner er viktige for alle mennesker og de fleste av dem blir antaglig etablert i skolen. Eller ? blir de egentlig det? Jeg vil tro at det er særlig det selvstendige arbeidet med hjemmeleksene som skaper vaner som kan rekke for hele livet.

Ett eksempel på viktige arbeidsvaner er evnene til å fullføre et arbeid.

I pedagogikkstudiet møtte jeg en tysk pedagog som het Kerschensteiner. Han var opptatt Vollendungsbehovet – fullendelsen. På pedagogisk institutt dengangen hersket over alt den nye amerikanske telle- og måleretningen. Jeg ble sett på som litt smårar da jeg begynte å interessere meg for Kerschensteiner og så ble det da heller ikke til annet at begrepet Vollendungsbehov fulgte meg gjennom livet.

Hjemme interesserte ingen seg særlig for vår lekselesing – den regnet de med foregikk i enrom, og det gjorde den da også – men mye sjeldnere enn de trodde, og med massevis av dårlige arbeidsvaner fri utfoldelse. En enkelt lærer grep en eneste gang inn i mitt forhold til oppgaver. Det var gymlæreren som påpekte at når vi spilte kurvball, så sto jeg og drømte og skvatt til hvis ballen kom helt nær. «Det er ballen du skal se på—-hele tiden» sa hun. Og jeg skal love at den bemerkningen fikk stor betydning i livet -men mest i forhold til kroppsøving.

Og nå går jeg og tenker på hva slags virkning vår frihetstenkning om selvvalgt læring og frihet kan innebære for et bevisst arbeid med vaner og uvaner. En god del gir seg selv – for eksempel at maten vå være ferdig tilberedt og servert når den skal spises – men hva med å bygge opp utholdenhet til noe er lært, hva med å fullføre en skriftlig oppgave, vaske skikkelig rent?

Dårlige vaner kan være så utrolig fort lært og kan være så tunge å endre. Ordspråket sier da også: Gammel vane er vond å vende.

Ikke har jeg svar – det finnes sikkert mange. Men dette skrives fordi bevisstheten om vanedannelser i barndom og ungdom kanskje gikk med på lasset da vi kastet ut den gamle autoritære oppdragelsen.

Til slutt en liten advarsel. Man kan bli for fanatisk. For meg fikk tanken om fullendelse særlig betydning for håndarbeid som jeg driver mye med. Jeg påla meg selv meget strengt at jeg aldri skulle begynne på et nytt håndabeid før det gamle var helt fullført.

Opp i min høye alder møtte jeg et menneske som likte å drive med brodering og strikking. Hun sa -jeg har alltid mange håndarbeider underveis og når jeg får lyst til å ta fatt, har jeg mange å velge mellom . Dette er også en del av virkeligheten ………
Men allikvel!

Har du tanker om vanens makt og hva Nyskolen gjør med den, så skriv da vel!