Målmaraton

Denne artikkelen sto i Vårt Land 16.februar.
Skrevet av Kristin Gunleiksrud, som har gitt oss lov til å ta den inn på våre sider.

Det hender jeg sender Vårherre en vennlig tanke for alle kloke lærere som er spredt over landet. Denne uken har jeg sendt mange.

Det er tid for konferansetime, unnskyld, utviklingssamtale heter det nå for tiden.

Vi gjennomgår arbeidsbøker og visningsmappe, der elevene må plassere arbeider de er fornøyd med. Men først må de evaluere dem. De må fylle ut et skjema hvor de vurderer sitt eget arbeid og setter seg mål for det neste.

I alle læreplaner, lærebøker, ukeplaner, arbeidsplaner står det mål for kunnskaper og ferdigheter, og elevene er drillet i å planlegge, evaluere og stadig arbeide mot nye mål. Så i utviklingssamtalen handler det mye om å se om min sønn har nådd målene. For faglig og personlig utvikling. Alt er vel.

Men når vi kommer til punktet hvor vi skal sette mål for neste periode, nøler min sønns kloke lærer litt. Og så forteller hun at de på lærerværelset er begynt å snakke om hva alle disse målene gjør med barna. De forteller hverandre om motløse elever som aldri klarer å innfri målene om å bli stadig bedre, andre kan fortelle om elever som blir slitne av at ikke før har de nådd ett læringsmål, erstattes det av et nytt. De er alltid på vei mot en hel rekke mål, og de er aldri bra nok. For samme hvor grei og lærnem og pliktoppfyllende og samvittighetsfull du er, samme hvor nøye du gjør leksene dine og har orden i ranselen og aldri banner i timen, er det uansett mulig å bli bedre. Det skal alltid settes nye mål, man skal ikke stagnere. Heller ikke barn kan tillate seg å slippe målene av øye.

Og mye av dette er bra. Det er bra at skolen er nøye på at elevene lærer og kommer videre. At de utvikler seg og oppdager at de evner og mestrer.

Derfor skal både skole og samfunn være rettet mot nye mål og livslang lærer. Selv om noen hver kan bli slitne av dette med den livslange læringen. Skal vi da aldri få fred? Skal vi aldri få hvile i at vi kan da en hel del etter hvert og har i grunnen ikke lyst til å lære et nytt dataprogram eller et nytt språk.

Som min sønns lærer (velsignet være henne) sukket: Av og til må elevene få følelsen av at de er bra nok. Av og til må de få hvile i at de har prestert og levert og fått til og nå er det bra!

Og om de ikke har nådd målene, har de gjort nesten så godt de kunne og blitt bittelittegrann bedre til ikke å vippe på stolen. Eller kanskje de har klart å sette punktum halvparten av gangene.

Jeg mener ikke at skolen ikke skal stille krav, og at man skal rusle bedagelig gjennom skolehverdagen, upåvirket av all den fascinerende kunnskapen som bare venter på ivrige barnehoder. Tvert i mot.

Jeg er ikke blant dem som tar lett på kunnskap. Jeg fotfølger mine stakkars sakesløse barn og avkrever dem fakta. Den norske kongerekken og hovedsteder i Europa og multiplikasjonstabellen og engelske gloser. Min datter på syv år sukker litt oppgitt, men svarer likevel at Karl 12 døde i 1718. Min sønn på ti ramser pliktskyldig opp forskjellen på atomer og molekyler, og de er så vant til at det bare er slik det er. Jeg er for gloseprøver og at læreren tester ut om elevene behersker de fire regneartene. Det er bra med prøver og skolen må finne ut hvor mye elevene lærer. Og passe på at de lærer så mye de bare kan.

En del måling og evaluering er bra. Men nå er jeg redd det har tatt overhånd. Og blitt et målings-regime, fremfor et læringsregime.

Og nettopp derfor blir jeg bekymret. For når så mye av skolehverdagen er knyttet til måloppnåelse, kan læringen fort bli målrettet. For målrettet. For effektiv.

Barn lærer ikke alltid effektivt. Barn lærer blant annet på kryss og tvers og i de mest uventede kombinasjoner. Barns læring er ikke strømlinjeformet og forutsigbar. De lærer i ujevne sprang, og kan ha perioder med stillstand før de gjør nye hopp i kunnskapen. Derfor er jeg redd for at alt for mye måling og evaluering kan bidra til at mange barn lærer dårligere og mindre. For måling og læring er ikke synonymer, jeg bare nevner det.

Men like bekymret er jeg for hva det gjør med barn å stadig skulle måles, stadig skulle evalueres. Og hva gjør det med et lite barns selvbilde og læringsglede å være underlagt kontinuerlig måling og evaluering? Kan det tenkes at barn kan slutte å vokse av anstrengelsen ved hele tiden å skulle strekke seg? Når blir det så mye at det hele virker mot sin hensikt?

Jeg lurer på når barn blir lei av at de ikke kan få lære litt i fred. Av at alt på kartlegges og katalogiseres og dokumenteres. Men bekymringene slipper taket når min sønns lærer ser opp med et lite smil i det hun skal fylle ut rubrikken «Mål for neste periode». Hun sier: Jeg tror vi setter at målet er å fortsette som nå! Det er det jeg sier, takk Gud for kloke lærere