Utdrag fra Lærer’n

01/11-2006
Av

Bokanmeldelse.

Frank McCourt Aschehoug 2006
EN LÆRER FORTELLER

Frank McCourt utga i 1996 sin debutbok «Engelen på det 7. trinn» Da var han pensjonert lærer. Der forteller han om sin ulykkelige, lutfattige barndom i Irland. Da den ble en prisbelønnet salgssuksess, ble ingen mer forbauset enn ham selv.

I denne boken forteller han om sitt liv som lærer i forskjellige New York-skoler fra 60-tallet og utover. Han arbeidet på ungdomstrinnet og på videregående. med engelsk litteratur og stilskriving.

Miljøet var knallhardt. Den etniske mangfoldigheten var stor.Vår egen «ungdommens råskap» er solskinnshistorie i sammenlikningen. Før hver time følte han seg som bokseren på vei inn i ringen, eller tyrefekteren på arenaen i stadig fare for å bli slått ned eller spiddet. Men han fant sin egen måte å møte ungdomme på, og ble elsket og respektert.

Sin trylleformel viser han oss helt til sist i boken:

«Flyselskapene sier at hvis oksygentilførselen svikter, skal du sette på deg maska først, selv om din første innskytelse er å redde barnet» Og hans oksygen som han først brukte på seg selv var: «Finn ut hva du elsker og gjør det». Han elsket å fortelle og brukte det til å redde barna fra en skole som kunne bli døden for lærelyst og livslyst.

Så sitter vi med boken der han forteller oss om sitt eget liv som menneske og som lærer. Den handler om vanvittige scener i klasserom, om elevene og deres liv, om foreldrene og om kollegene. Både noen av elevene og mange av foreldrene var skeptiske til hans fortellinger som ble gjengitt ved middagsbordene i hjemmene.De var engstelige for at barna ikke skulle klare seg gjennom skolen. De klaget og skolens ledelse truet flere ganger med sparken. Lesingen gir en egenartet og sjelden glede.

De mest sinnssvake situasjoner – de komiske scenene – tragediene er likefram fortalt. De tar ikke sikte på vår hylende latter, på skrekk eller tårer. Vi får på en måte velge i vårt eget sinn. Det gir ro – og hjelper til å se at dette går dypere enn til de ytre situasjonene. Visst vil mange lærere kunne plukke ideèr. For å utvide ungdommens ordforråd, lar han dem ta med kokebøker hjemmefra på skolen og lese høyt fra dem. Opplesingen blir ledsaget av fløytetoner fra en elev. Og hele opplegget ender med at hele klassen arrangerer et utendørs arrangement der det serveres alle slags retter fra de forskjellige etniske gruppene.

Eller han samler på falske fraværsmeldinger fra elevene og påviser at de er utstyrt med en glitrende fantasi som de kan bruke til stilene sine. Elevene oppager at det er lett å få ham av sporet i grammatiktimen ved å gi ham spørsmål av typen «Åssen var det å vokse opp i Irland ?» Eller «Har du noengang vært forelska?!

Men pass opp for etterlikning: Det er ikke sikkert at du er et uforløst fortellergeni. Men hans budskap: Finn ut hva du elsker og gjør det! Det kan gi deg og elevene opplivende surstoff.

En annen anmelder av denne boken undrer seg på om tradisjonelle lærere vil få nytt vann på den evige mølla som går og går for og imot disiplin, for og imot laissez-faire-pedagogikk eller hva de nå kaller det. Dessverre for dem: her er intet bidrag å hente til denne åndsforlatte debatten som det ennå er liv i. Den debatten vil fortsette til vi finner til vi finner en hensiktsmessig måte å organisere undervisningen på. Vårt 200 år gamle konsept bygger på militærvesenets årgangsinnkalling og på samme vesens krav til disiplin. Denne boken er en fortelling om en lærer som oppfatter sin situasjon som ganske uhensiktsmessig for oppgaven. Han skulle vise unge mennesker hva diktning kan gi og å mestre språket i skrift. De tradisjonelle metodene virket mot denne hensikten.

Selvsagt måtte Frank McClaud ha disiplin som alle må ha som skal drive meningsfull undervisning. Han brukte noen ganger midler som kunne gjort ham straffskyldig. Han er nøye med å ikke la det gå inflasjon i bruken av gode karakterer. Han krever høflighet av elevene.

Men han lærte også snart at hvis han tyr til høyere autoriteter i skolen for å temme dem, eller klager til foreldrene – da er han ikke lenger deres mann- – – – – -han er på det andre laget.

Nå er det vi – leserne- som får fryde oss over hans fortellinger fra 10 års skoleliv. Vi møter, slik lærere gjør, et vell av mennesker, elever, kolleger, foreldre i mangfoldige slags miljøer. Helt uten sentimentalitet uten helter og skurker, uten slitsom komikk. Det skulle gi oss mot og kraft til å finne ut hva vi elsker og gjøre det i undervisning, i oppdragelse i samvær med unge. Få surstoffmasken på oss selv til glede for for andre.

Men for lærere i norske skoler i 2006 kan det være ekstra vanskelig. Ikke først og fremst på grunn av rigide holdninger i mange skolemiljøer. Nå er det lærernes heseblesende hverdag der arbeidstimene mer og mer blir tatt i bruk i et økende byråkrati, en overbehengt struktur og pålagte plikter utenom selve undervisningen. Hvem finner tid og plass til det de elsker.?

Kanskje de som er så heldige å ha elever som gjennomskuer dem og får dem ut av sporet av og til. «Du lærer, hva syns du egentlig om ——–?

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Google+Share on LinkedInEmail this to someone

Tags:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Filtrér innleggene:

 

I skolen skal man træde varsomt, thi der bliver mennesker til.

Grundtvig