Revolusjonens røst kommer nedenfra

01/06-2006
Av

I gamle dager kalte vi det for en Styrelse når forholdene la seg til rette for å oppfylle våre håp. Nå kaller vi det for tilfeldighet. Uansett hva vi kaller det: Det er nyttig å holde sansene åpne når det møter oss.

Styrelse 1.
Ungdommen rokker ved systemet: lærerværelset forsvinner

I 1966 satte tre meget unge mennesker i Oslo i gang et opprør mot gymnaset. På ett A-4 ark som de delte ut på alle skolene i byen, sendte de ut tordenværet over systemet. DE VILLE IKKE INN I DET GYMNASET DE SKULLE INN I. DE VILLE LAGE SITT EGET!

Den første anklagen i banbullen lød:

Følgene av autoritetssystemet på en skole er at forholdet mellom elever og lærere er upersonlig og nesten hatefullt, at det er få viktige vennskapsforhold mellom partene, at elevene solidariserer seg med lektorene og omvendt, Lektorene er bundet av sin opphøyde stilling i klasserommet. Prestisjehensyn vanskeliggjør toleranse overfor elevenes meninger og forslag. Så snart elevene godtas som personer, trues lærernes autoritære stilling.

Det utrolige skjedde. Høsten 1967 åpnet de sin egen skole etter prinsippet fra oppropet. Den 14.juli 1967 kom tillatelsen fra departementet. Det var seks uker til skolen skule åpnet. Mye skulle på plass. Den hadde fått noen ledige lokaler i Tøyen barneskole. De lå i annen og fjerde etasje med en etasje barneskole mellom. Seks klasserom rundt en diger høyloftet korridor i annen etasje og en forsamlingssal og ett toalett til 80 mennesker på toppen. Med nødløsninger ble det skole av det med undertegnede som rektor.

Ett problem virket stort og helt uløselig: Det var absolutt ikke plass til lærerværelse! En eneste helt midlertidig løsning så vi: Den store høyloftede korridoren der elevene oppholdt seg mellom timene fikk duge inntil videre. Så ble det til at vi satte noen benker langs veggene i korridoren og anskaffet en kokeplate til te- og kaffekoking mens vi ventet på en bedre løsning.

Det ble ingen grunn til venting. VI HADDE FUNNET DEN IDEELLE LØSNINGEN, eller hadde den funnet oss? Korridoren ble skolens levende sentrum. Der møttes vi alle med våre matpakker ved kokeplaten, eller uten matpakke når elever og lærere trengte en prat med hverandre. Trengte vi ro, trakk vi til Kalle P’s konditori like borti gaten. Etter en uke spurte ingen etter lærerværelse. Med årene har skolen flyttet flere ganger, men aldri kom lærerværelset tilbake. På alle stedene hadde vi et felles fritidsrom. Det første målet for elevene som lagde det første oppropet var vennskap mellom lærere og elever. Når jeg i ettertid ser tilbake på Forsøksgymnasets 40-årige virksomhet, så er målet om vennskap mellom lærere og elever det som helt klart er oppfylt. Var det tilfeldighetene som la seg til rette? La oss kalle det en Styrelse at vi ikke hadde plass til lærerværelse.

Å spise sammen er et godt grunnlag for vennskap. Tid til å snakke sammen skaper varige vennskap.

Styrelse 2.
pedagogikk i fabrikk.

Omtrent samtidig med gymnasiastopprøret i Oslo foregikk et liknende opprør i en liten københavnsk privat barneskole. Noen lærere og foreldre ville organisere undervisningen på ny og uvant måte. De så at alle mennesker er født med lærelyst og vitebegjær. De mente derfor at det er skolene som har skapt DEN STORE MISFORSTÅELSEN AT BARN IKKE HAR LYST TIL Å LÆRE. Derfor sa de at I VÅR SKOLE SKAL BARN LÆRE DET DE HAR LYST TIL Å LÆRE, NÅR DE VIL LÆRE DET OG PÅ HVILKEN MÅTE DE VIL LÆRE DET.
Ikke alle lærere og foreldre delte den meningen og så sprakk skolen i to deler. Opprørerne brøt ut og dannet sin egen skole.

De fant lokaler i en nedlagt fabrikk, for dette var i de dager da industrien hadde begynt å flytte ut fra bykjernen. Etter stor dugnadsinnsats fra voksne og barn, flyttet de inn i fabrikken.

Det viste seg snart at her var Styrelsen ute igjen: produksjonslokaler er som skapt for skoler som vil at barna skal lære det de vil lære og når de vil lære det.
I slike skoler vil det hele tiden danne seg skiftende grupper av elever i forskjellig alder og de kan vare kort eller lenge.

Fabrikker er innredet med en stor produksjonshall sentralt i bygget. Slike haller skal være luftige og lyse, det bestemmer loven. Rundt den er det mange små og mellomstore rom til kontorer, verktøy, lagere og annet. I en skole der barna velger selv hva de vil lære og når, må det naturlig danne seg grupper av forskjellig alder, men med felles interesser. De vil vare for kortere eller lengre tid Hallen fylles av elevgrupper, de regner, de leser, de øver fremmede språk. En stor gruppe tegner og maler, også håndarbeidskroken er der med store hyller av garn i de herligste farger, med symaskiner og strikkemaskin. Verksteder for snekring og metallsløyd er i siderommene, det er også musikken. Det er virksomheter som lager sterke lyder.

Ett av de store spørsmålene i en skole der elevene lærer det de vil lære og når de vil lære det, er motivasjon. Kan man regne med at elevene selv tar fatt på de mange kunnskapene de faktisk bør ha med seg fra grunnskolen. Gode lærere arbeider alltid med å få elevene engasjert og interessert i det stoffet de må gjennom. Det foregår vanligvis i klasser på opptil 28 barn på samme alder lukket inne i et rom med en lærer som på forskjellig vis prøver å formidle de kunnskapene som samfunnet har bestemt at barna skal påføres. Er dette den beste måten å gi kunnskap til barn. Systemet har vært utprøvd i 200 år.

Finnes det andre og bedre måter?

Dette er et kjernespørsmål i skoleutvikling: Kan barn lære uten tvang?
Her er det at Styrelsen utstyrte den lille danske skolen med verdens eldste og beste motivasjonsmiddel: Det å se andre mennesker i virksomhet. Det påvirker voksne, men enda mer påvirker det barn og aller mest når de ser på barn som er litt eldre enn dem selv.

Sentralt i hallen står en stor hjemmesnekret innretning som kalles «Ringen». Den minner om et lite sirkus med benkerader i tre høyder. Hele skolens befolkning får plass der og har ansiktene mot hverandre. Der snakker de sammen om saker som angår hele fellesskapet. Det kan gjelde nye regler som skal vedtas, innkjøp av materiell, planlegging av turer eller fester. Også krangler kan tas opp i Ringen.

Men hallen rommer mer: Når lunsjtiden nærmer seg stiger vennlige dufter fra kjøkkenet som også er plassert i hallen. Ved siden av er runde, rødmalte bord med plass til alle. En gruppe elever lager mat i en uke av gangen til hele skolen.
Alle skolens elever er delt inn i søskengrupper på 12 og er tilknyttet sin egen lærer. I søskengruppene har de store ansvar for de små og alle gruppene har ansvar overfor fellesskapet. Maten er ett viktig ansvar, men de har også etter tur å rydde og gjøre rent i skolen på slutten av skoletiden.

Produksjonshallen har fått nye produkter.

Styrelse 3
Ølkasser

Et spørsmål for denne skolen var hvordan planlegger man rom for en skole med grupper som eksisterer en tid og forsvinner? Store grupper kan vare over kort eller lang tid, små grupper kan komme fort og forsvinne fort.

Så dukket styrelsen opp igjen som en kreativ deltaker. Også denne gang hang det sammen med en industriell utvikling. På den tiden da den lille Københavnerskolen startet, gikk bryggeriene i gang med å bytte ut de gamle trekassene sine med plastkasser til øltransporten. Gamle, tunge, solide kasser ble vraket i hundretall. Folk fra skolen oppdaget fenomenet og fikk hente så mange de bare ville. De ble byggeklosser for det FLEKSIBLE OG MOBILE
GRUPPEROM.

Med kassene kan man avgrense et område. Veggen kan bli høy etter hvor mange man setter oppå hverandre og veggene de danner, har praktiske hyller på innsiden. Noen kasser på høykant kan danne fundament for en bordplate og kasser kan man sitte på i to høyder.
Altså: Ølkasser er det ideelle skolemøbel. Hvem lager modulen?

Revolusjonen kommer stadig nedenfra.

Igjen er revolusjonen kommet nedenfra, for i 2004 ble det åpnet en ny barneskole i Oslo. En gruppe foreldre og lærere hadde oppfattet signalene fra nytenkerne. De ville ha en skole hvor ikke alt var bestemt på forhånd fra oven, en skole som skulle utformes i samarbeid mellom barna og de voksne.

De fikk lokaler i en gammel villa i et parkområde midt i byen. Og ennå en gang tydet noe på at Styrelsen var med. Villaen het fra gammelt VILLA SORGENFFRI. Et bedre navn kan knapt finnes for en barneskole der barna får velge hva de vil gjøre, UTEN lekser men MED mat. Lærerrom har riktignok ingen funnet på å lage. Men det store åpne rommet som syder av liv og virksomhet – den store inspirasjonskilden til å ta fatt – den finnes ikke. Ølkassene av tre er ikke å oppdrive – iallfall ikke gratis. Læringen foregår i små lukkede rom og fleksible, mobile grupperom har ingen produksjonshall å være i.

Skolen vokser fra år til år og villa Sorgenfri er blitt for trang. En husgruppe er på jakt etter nye lokaler. Tør vi å tro på at Styrelsen er her igjen, eller er det tilfeldighetens spill som er på ferde når Husbanken nå bringer arkitekturen over i skolesekken. Sammen med andre gode krefter som Norske Arkitekters Landsforbund, Norsk Form, barn, lærere og foreldre i den nye skolen kan de utforme bygget for framtidens skole. Den som ikke i utgangspunktet bygger på et to hundre år gammelt konsept der alle på samme alder skal lære det samme og på samme tid, men på det vi nå vet om læring og utvikling av mennesker, og på at fellesskapet er like viktig som individet.

Vi ønsker oss et hus som skinner. Et Soria Moria som sier på lang avstand: Herfra kommer barn med lærelyst og livsglede i behold. De møter verden med energi og entusiasme. De vet at ingen er alene i verden – vi er her sammen.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Google+Share on LinkedInEmail this to someone

Tags: ,

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Filtrér innleggene:

 

I skolen skal man træde varsomt, thi der bliver mennesker til.

Grundtvig