I første nummer av «I Skolen» for i år tar Randi Aas og Tormod Kristoffer Carlsen opp tanker fra en kronikk jeg hadde i Dagbladet 25. oktober i fjor. Dette gir anledning til et nyttig og nødvendig ordskifte om hvordan vi kan gi all ungdom lik rett til opplæring opp til sitt maksimale evne- og interessenivå uten å ty til inndeling etter evner.
Livslang kjærlighet
I mer enn tretti år, fra før starten, har jeg fulgt den danske skolen jeg skriver om i Dagbladet. Lederen Rasmus Hansen var en venn og gjennom alle år har jeg ofte besøkt skolen og fulgt utviklingen der. Mange av lærerne er blitt venner, grupper av lærere og elever har besøkt oss i Oslo og på hytta. Noen av elevene har jeg fulgt gjennom skoleårene og enkelte av dem også seinere i livet.
Fra det øyeblikk jeg møtte denne skolen, ble jeg forelsket og kjærligheten er blitt livslang. Fra da av visste jeg at skole kan være noe fundamentalt annerledes enn alt jeg før hadde opplevd. Et digert rom var fullt av aktive, ivrige, alvorlige barn og voksne. I kroker arbeidet grupper med teori, med eller uten lærer. Over alt var barn i lek, barn i samtale, barn i en
eller annen form for aktivitet. Fra siderom hørtes hamring og banking, pianomusikk, jungeltrommer. I et åpent kjøkken holdt 10-12 barn på å lage lunsj til hele skolen.
Arbeidsgleden som lå over dette rommet var smittende, og snart satt jeg i sykroken og fikk materialer og faglig hjelp til en lenge påtenkt reparasjon av kåpeforet mitt. Ungene rundt meg ville vite om jeg som var fra Norge, hadde sett en foss.
To gutter på 9 -10 år strever tålmodig med å snekre en kassebil med hjul fra et defekt trillebord. De prøvekjører bilen, men den vingler til alle sider. Tiden er inne for å henvende seg til en lærer. Han forklarer og viser at hjulene må stå parallelt for å fungere sammen.. Feilen rettes, bilen går rett fram og begrepet parallellitet er innført gjennom praksis, kanskje før de møter det i teorien. Slik lærer disse barna hele tiden av praksis, av prøving og feiling, ved etterlikning av de store og av lærere som er der for å hjelpe. Og ikke minst de undres og de spør. Men vi undrer: Lærer de noe? Myten om at læring bare foregår ved undervisning, er rotfestet i sjelene våre. Det er også myten er at barn ikke har lyst til å lære. Men alle kan jo se at barn simpelthen ikke kan la være å lære. Først når skolen får tak i dem med «sitt stille», «ti stille», bli tvang nødvendig.
Rammene
Det geniale er ofte enkelt. Det er også rammene for denne skolen. Strukturen er tydelig, men annerledes og uvant for oss.
Hvert år om høsten deles de omtrent 100 – 150 barna inn i grupper. Hver gruppe omfatter alle alderstrinn. Disse gruppene er faste for hele året og virker som en stor søskenflokk. Gruppemedlemmene har gjensidig ansvar og omsorg for hverandre. Sammen har de oppgaver til beste for hele fellesskapet: En uke av gangen lager en slik gruppe frokost for alle på skolen.
Andre uker har gruppene ansvar for rydding og rengjøring av bestemte arealer. De store hjelper de små. Disiplinen blir en naturlig følge av de krav selve arbeidet stiller: Ordentlig utførelse og fullføring.
Aktiviteter ellers velger barna selv i det frodige, arbeidsintensive miljøet.
Fellesmøtet som behandler alle skolens indre saker, er også stedet der undervisningsgrupper dannes. Ett eksempel: Nils og Kari har funnet ut at de trenger å lære prosentregning. De spør om andre vil være med. Det blir en liten gruppe som går til lærer Lars og gjør avtale om tid og sted. Gruppen varer så lenge det er behov.
Den store sammenhengen
Også dette blir et fragment. Men de som vil vite mer, kan finne nr. 5 av dette I Skolen for i fjor Der har jeg en artikkel som viser hvordan begrepet enhetsskole stenger for utviklingen av tilpasset undervisning. For mer interesserte finnes solid informasjon. En student fra USA deltok på Friskole 70 i 8 måneder sist på 80-tallet. Hans analyse ble til en doktorgrad ved Massachusetts Institute of Technology (MIT). Den har jeg oversatt til norsk og Pedagogisk Psykologisk Forlag i Namsos har utgitt den. Aaron Falbel: «Skolen eller livet!» kan bestilles i bokhandel eller rett fra forlaget tlf. 74 27 52 18 eller epost aage.aakervik@c2i.net. (Kan også bestilles her hos oss. Se «annonse» på nettstedets forside. Red.)
I seinere år har det vist seg at det finnes flere skoler av denne typen. En ble grunnlagt i 1968 i nærheten av Boston, USA –Sudbury Valley School. Den har lederen Daniel Greenberg beskrevet i en bok som er oversatt til dansk: «Endelig fri». Den er som en munter illustrasjon til Falbels doktorgrad. (Se «annonse» på vår forside. Red.)
Det ble mer og mer underlig for meg at disse skolene,bygd på samme lesten, hadde oppstått uavhengig av hverandre. Eller vil sunn pedagogisk fornuft føre til samme resultat?
I 1994 kom en doktoravhandling av Ola Stafseng som er professor ved Utdanningsvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo.«Den historiske konstruksjonen av den moderne ungdom». Den brakte lys.
Der omtaler han pedagogen Peter Petersen som fra 1920 drev en skole i Jena. Peter Petersen tilhørte det frodige tyske vitenskapelige miljøet som omkring 1900, ut fra de nye universitetsfagene psykologi og pedagogikk, rettet skarp kritikk mot den rådende skolestrukturen. En struktur som skrev seg fra 1800 og fremdeles var og er fremherskende også i vårt land. Til dette miljøet hørte bl.a. Rudolf Steiner, A. S. Neill med Summerhill, Ellen Key som skrev «Barnets Århundrede», Dewey med slagordet «learning by doing» og mange andre. De dannet til sammen en pedagogisk retning som samlet seg i et verdensomfattende «New Education Fellowship». Retningen hadde sine representanter i Norge: Anna Sethne, berømt rektor på Sagene, Helga Eng, grunnleggeren av Pedagogisk Institutt, skolesjef i Oslo Bernhof Ribskog og andre. I forlengelse av denne linjen lå Det sosialpedagogiske alternativet ved Universitetet i Oslo i 70-åra. De er her fremdeles i Den sosialpedagogiske høyskolen i Sandnes og Forsøksgymnaset i Oslo.
Men hvorfor eksisterer denne pedagogiske retningen bare i «bakrommene»?
I Tyskland forsvant den fra det øyeblikk Hitler kom til makten. De lederne for forskningsmiljøene og reformskolene som ikke fikk flyktet, ble satt i konsentrasjonsleire. Så kom den andre verdenskrigen. I tiden etter krigen ble den positivistiske og behavioristiske retningen fremherskende. Kursen på skolens utvikling ble en annen enn i mellomkrigstiden og det gamle konseptet ble ikke forandret.
Alt dette i følge Ola Stafseng.
Men sporene fra de små friskolene peker tilbake til Peter Petersens skole i Jena som bygde på full aldersblanding og elevinitiert læring. Nå virker det som om en ny bølge er på vei. I Mellom-Europa eksisterer i dag omkring 400 skoler etter Jenamodellen, hvorav 40 i Tyskland. De fleste tyske skolene heter enten Peter Petersen-skoler eller Jenaplanskoler. Vi befinner oss i en stor sammenheng.
Offentlige friskoler?
I høst stormet vår nye undervisningsminister inn på arenaen med følgende erklæring: «Enhetsskolen er utgått på dato. Vi skal ha en fellesskapsskole.»
Det er ikke helt klart for oss hva han legger i ordet «Fellesskapsskolen», men det virker som om «vår» skole kan gi innhold til begrepet. Søskengruppene, arbeid for fellesskapet, skolemøtene, tilhørigheten kan gi innhold til begrepet fellesskapsskole som tjener «ungdommers like rett til opplæring opp til sitt maksimale evne- og interessenivå». (Gunn Olsen, A)
I artikkelen i «I Skolen» nr. 1/01 fremhever dere «klassen» som «den sosial grunnenheten, sikkerhetsnettet for alle.
Men klassen er også arena for konkurranse om å nå mål som for mange er uoppnåelige. Klassen er utgangspunkt for klikkdannelser slik Gunilla Granath, journalisten som fulgte en skoleklasse i et halvt år og skrev boka «Gäst hos overkligheten» opplevde. For noen er klassen et sted for daglige nederlag og stedet der undervisningspåførte lærevansker oppstår og gir varig mén for mange. «Søskengruppene» har andre kvaliteter.
Kanskje kan Freinetskolen dere besøkte, skape en utvikling bort fra mange av problemene i skolen. Den skildringen dere gir, blir også et fragment som ikke er godt å se for seg. Men Freinets pedagogiske prinsipper er gode og velkjente, og bør prøves ut. Men jeg tror ikke det vil medføre den grunnleggende endringen som er nødvendig etter 200 års forsinkelse, selv om praksis bygges inn i den tradisjonelle rammen. Det er alltid lett å forsvare det gamle og kjente mot det nye og ukjente.
Derfor er det lett å kvele nytenking. Askeladdens brødre er alltid over alt.
Men vi utelukker jo ikke hverandre. Mangfoldige delforsøk foregår. De fleste krever en slags innviklet urmakerorganisasjon der mange små hjul må gripe inn i hverandre. Dere har rett i at oppløsning og nedlegging av klassestrukturen i seg selv ikke sikrer nyskaping eller nytenking. Men vi mener at den pedagogiske tenkingen må komme først og så følger logiske nyskapninger på det grunnlaget. Da Forsøksgym var nytt, prøvde mange gymnas med allmannamøter etter vårt mønster. Det ble fort slutt. Det fungerte ikke i seg selv. Det var nytenkingen bak som gjorde Forsøksgyms allmannamøter til en reell forandring.
Vi mener at den klasseløse fellesskapsskolen må prøves ut i forsøksskoler der alle elementer får spille sammen. Siden vi ikke ønsker å bidra til den framveksten av privatskoler som nå truer med å skape et todelt skolesystem, går vi inn for å få OFFENTLIGE FRISKOLER.
Men den klasseløse skolen skal ikke tvinges på noen ovenfra. Derfor vil vi søke om at grupper av foreldre og lærere får sette i gang små forsøk i enkelte kommuner. Går det bra, vil de bre seg.
Til dette er formålet bygger vi opp organisasjonen FORUM NY SKOLE. Vi skal ikke bare være et forum for debatt. Mange nok prater, snakker, skriver, forsker, diskuterer, drømmer og ikke minst forbanner skolesystemet der hvor to og tre forsamlet er. Vi vil opp på handlingsplanet. Få noe til å skje. Da må vi være mange sammen