Om å kritisere lærere

06/09-1999
Av

Vi som har opponert, og ustanselig opponerer mot mange sider ved det stadig eksisterende gamle konseptet for skoler, har nesten hele veien møtt ganske bastant motstand fra kolleger. Men ikke fra alle.

For det første finnes det en stor – altfor stor – taus majoritet i lærerstanden, for det andre eksisterer det en nesten taus opposisjon blant oss. Av dem er det alltid noen i en foredragssal. En liten flokk av de stille i landet som gir uttrykk for at mine tanker kan gi dem glede, inspirasjon og trøst i en grå skolehverdag. Den mest bastante og konsekvente motstanden har kommet fra alle som er over de meniges rekker, fra fagforeningstillitsmenn, inspektør og rektor og så videre til statsråder.

For meg har det alltid gitt glede og varme å møte de kollegen som finner noe viktig i mine tanker og ord. Som forresten ikke er mine, men for det meste er uttrykk for lang og dyp tradisjon i skoletenkning. En tradisjon som lenge mer eller mindre har levd i skyggen av en hovedtrend. Hovedretningen har vært at alt som kan måles, veies og telles har absolutt forrett framfor erfaring, opplevelse, filosofi. Teorier har dominert på bekostning av menneskers virkelighet. Men denne hovedretningen har også underslått deler av de vitenskaper som skulle tjene skolen, psykologi og pedagogikk. Det har den gjort fordi mange av de kunnskapene som disse vitenskapene har brakt, ikke passet inn i det gamle konseptet som er 100 år eldre enn vitenskapene om menneskelig utvikling og læring. Det gamle skolesystemet har møtt motstand i 100 år. Til tider sterk som omkring 1900 til 1933, og mot slutten av 60-åra. Til andre tider har motkreftene vært nesten lammet, som i 80 og 90-åra.

Troen på den primitive effektiviteten har herset med oss. Få lærere har høylydt støttet opp om alternative skoletanker. Når den store gruppen av lærere har latt høre fra seg, har det vært i en unison protest mot enhver endring enten de kom fra maktas topp eller nedenfra – fra sånne som oss.

Det er ikke engang nødvendig å utdype at nesten ethvert tilløp til nytenkning er blitt møtt som svik i den faglige kampen. Alle vet det. I det lange løp har dette svekket lærernes posisjon. Rune Slagstad nevner et eksempel «den gang lærerne hogg seg i foten ved å forlange betaling for å gå i 17.mai-tog» Den uendelige elendighetskampanjen, vil nå muligens føre til en lønnsheving. Men yrket har kanskje fått en varig skade ved at rekrutteringen svikter.

Unnskyld
Ja- vi er noen som i mange år har hamret løs på det som vi mener er en foreldet skolefilosofi. En filosofi som tross sin høye alder allikevel har forkastet noen ekte, evige verdier som skolen en gang forvaltet:

Det ansvar alle mennesker har for hverandre. Det som går ut over plikt og folkeskikk. At utdannelse også er dannelse. I denne situasjonen har noen – eller la meg snakke for meg selv – kommet i skade for å rette kritikken mot hele lærerstanden. Av og til har jeg glemt at fagforeningsstandpunkter ikke deles av alle. Nå vet jeg at det over alt finnes lærere som ikke deler den ensidige faglige politikken som har vært ført.

For det andre har jeg ikke klart nok sett at lærere er fanget i det nettet de sitter i, nemlig et gammelt system som hverken pedagogisk eller sosialt svarer til dagens virkelighet utenfor skolen. På mange måter blir det umulig for dem å handle til barnas beste. Mange lider under det- bevisst eller ubevisst. Bare spesialpedagoger som har barn som allerede er skadet, får handle til deres beste.

For det tredje har jeg ikke husket at lærere har munnkurv. Skal lærere kritisere systemet, eller klage på det, går veien -tjenesteveien kallet- gjennom rektor eller kanskje gjennom organisasjonen. Det er bukkene som passer havresekken. Slik er lærere gjennom alle år blitt vant til å bøye nakken og passe tungen sin. Står det forresten skrevet noe sted at man ikke skal gå ut med kritikk. Legene gjør heller ikke det. De få som våger, er mildt sagt uglesett blant kolleger. Men hvor har lærerne sin lojalitet -hvor har legen sin? Iallfall ikke hos eleven og pasienten i første rekke.

Jeg vil gjerne be om unnskyldning for at jeg noen ganger er kommet til å gi kritikk en feil retning. Men tilbake står allikevel min kritikk mot at så ganske få lærere går ut med sin mistillit til systemet. Der står også min kjærlighetserklæring til de som går ut med de gode tankene mens de ennå selv sitter i glasshuset.

Bølgen snur nå.
Når nå bølgen ser ut til å snu, vil jeg ønske velkommen de som vil bruke et fellesskap som Lære for Livet kan skape, til å stå skulder ved skulder for en skole som bygger på alle menneskers grunnleggende ansvar for hverandre.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Google+Share on LinkedInEmail this to someone

Tags:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Filtrér innleggene:

 

I skolen skal man træde varsomt, thi der bliver mennesker til.

Grundtvig