Skolen fikk sin nåværende form og funksjon på 1800-tallet. Og i lange tider har både grupper og enkeltmennesker hatt ønske om å reformere – ja sågar revolusjonere skolen. Det har imidlertid oftest blitt med ønskene. Siden det moderne skolesystemets fødsel, har organisering, mål og middel – med unntak av små justeringer, i det store og det hele forblitt uendret.
I stedet for å endre den offentlige skolen, har man laget egne «lukkede forsøk» under det offentlige skolerammeverk (også kalt privatskoler); med både begrenset hell og utbredelse som resultat.
Skolen oppfattes som en av våre bærende sammfunnsfunksjoner. Skolen får flere og flere oppgaver, og barn tilbringer stadig mer tid på skolen. Ingenting tyder på at dette kommer til å endre seg med det første.
Skolen har ulike funksjoner for ulike mennesker. Og det er utallige mekanismer som bidrar til å opprettholde både form og struktur.
Det åpenbare er skolens funksjon som lærested. På en skole samles barn og tilegner seg kunnskaper og ferdigheter som de senere kan tenkes å få bruk for som voksne. Skolen har også en dannelsesfunksjon, og den skal produsere gode sammfunnsborgere innstilt med de verdiene vi mener vårt samfunn skal bygges på.
For barn fungerer også skolen som et sted man kan møte andre barn, leke, ha det gøy og utvikle vennskap. Eller som en voksen ville ha sagt det: Et sted der man sosialiseres.
Men skolen har minst like stor betydning for en del voksne mennesker. Skolen er selve levebrødet for utallige skoleledere, lærere, assistenter, forskere, vaktmestre, bygningsarbeidere, økonomer, byråkrater, og politikere som alle er direkte involvert i skolen og dens virke. I tillegg kommer alle de som arbeider med å utdanne pedagoger, og hele den delen av akademia som fokuserer på skolens metoder og innhold i sitt daglige virke. Til sammen utgjør dette svært mange mennesker. Dette er mennesker som baserer sin hverdag på skolen slik den er i dag, og slik den i stor grad «alltid» har vært.
Skolen er altså en stor direkte og indirekte sysselsettingsfaktor i samfunnet. Og ikke bare jobber det mennesker i og med skolen. Det er også mye viktig engasjement og mange følelser. Her, som andre steder, investeres det mye engasjement og prestisje i meninger, metoder og rutiner.
Mange har ved hjelp av hardt arbeid gjennom flere år kjempet seg til en maktposisjon i skolesystemet. Denne posisjonen, og hierarkiet forøvrig, må rettferdiggjøres og tydeliggjøres gjennom kontrollsystemer og rapporteringsrutiner. Personlig investerer man mye – og man vil helst se fruktene av sine investeringer.
Samfunnet nyter også godt av skolen i form av «barnevakt.» Skolen frigjør store mengder arbeidskraft. Om vi selv skulle gå tilbake til å undervise egne barn, hadde produktiviteten stupt, og den velstandsveksten vi alle har blitt så avhengige av ville stoppet opp.
Når vi leser at noen setter spørsmålstegn ved skolesystemet, og kanskje ønsker å rive det ned og bygge det opp på en annen måte, blir vi provosert. Skolen er en del av oss. De aller fleste av oss har tilbragt mange år i skolen og få stiller seg likegyldige til den opplevelsen de selv har hatt. Skolen utgjør mange og viktige år i livene våre.
Desto større grunn til å gjøre noe.
Og jeg kan si det med en gang; Løsningen er ikke mer av det samme. Nye erfaringer, ny vitenskap og et samfunn som utvikler seg bort fra skolen, viser oss at det mer av det gamle er feil vei å gå. Til tross for våre egne investeringer i det eksisterende skolesystem, må vi på vegne av våre barn våge å tenke nytt.
Helt nytt.
Godt nytt år!