Livet er en reise

14/01-2000
Av

Hver time på dagen er en reise. De oppdagelsene, de erfaringene vi gjør som barn, i læringens gullalder, er avgjørende for livskvaliteten som voksen, avgjørende for evnen til å navigere i alle slags farvann, når vi en gang må føre skuta selv, og stå til rors helt alene.

Av Else-Marie Haakonsen, 14.01.00

La oss tenke oss at reisen går i båt gjennom et landskap av mange, mange øyer. Noen store, noen små, noen med laguner, hus, strender, andre med skog, bratte fjell, noen med rikt planteliv, dyreliv…..Noen vakre, noen ville. Mellom øyene ligger det skjær. Noen merket, med staker og varder, noen usynlige. De finnes kanskje på kartet?

Hver dag, hver time, går vi om bord i båten og legger ut på en ny reise. I skolen er det slik, at hver eneste dag, eller i 95% av alle barndommens skoledager, (også etter at ordet prosjektarbeid ligger på alles lepper), må vi toge opp landgangen til den samme skuta som resten av klassen, er det læreren som bestemmer hvor skuta skal seile og hvor vi skal gå i land. Læreren står til rors, læreren navigerer og læreren instruerer. Elevene er passasjerer, eller i beste fall matroser.

Når vi går i land, får vi kanskje løpe fritt. Kanskje trenger vi ikke å hjelpe til å fortøye båten engang. For utferdstrangen, bevegelsestrangen, er så stor, etter den passive passasjer-opplevelsen, at læreren klarer ikke å holde på oss til båten er vel fortøyd.

Spørsmål nummer 1:
Hvor forberedt er menneskene til å stå til rors i egen skute etter dette?
Hvor mange vil prøve seg på en ukjent led?
Hvor mange vil ligge fortøyd ved samme havn hele livet gjennom?
Hvor mange vil kjøre på et undervannsskjær?
Hvor mange vil kjøre på så mange skjær at skuta synker?

Spørsmål nummer 2:
I dag vet barn mye om hvilken reise livet KAN være. De vet at det er mulig for barn både å stake ut kursen, navigere og stå til rors, med voksne veiledere. Derfor finner de seg ikke lenger i å være matroser i sitt eget liv, eller å være passasjerer i alle de timene de må tilbringe på skolen. Stadig flere har dessuten en bevisst forståelse av at de går glipp av viktig lærdom! Egentlig har barn aldri sånn riktig funnet seg i dette. Vi har til alle tider rottet oss sammen mot den overstyrende lærerstanden. Men før hadde lærerne makt. Stille sabotering var derfor den mest utbredte protesten.

Nå har lærerne i mange tilfeller verken maktmidler eller indre autoritet. Men rammene, skolens struktur og organisering, er den samme. Barnas sunne utferdstrang, det naturgitte behovet for å være i aktivitet, for å stå til rors og gjøre egne erfaringer, slik at vi lærer det vi trenger som voksne, er i stigende grad umulig å holde i sjakk. Og når den ikke får konstruktive betingelser, forvrenges denne sunne kraften til noe destruktivt.

Dette tar ikke de voksne ansvar for. Ikke engang lærerne tar ansvar for dette: Det er barnas, foreldrenes eller politikernes skyld. Og likevel mener de at de alene kan være kaptein i barnas livsseilas?

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Google+Share on LinkedInEmail this to someone

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Filtrér innleggene:

 

I skolen skal man træde varsomt, thi der bliver mennesker til.

Grundtvig