Her er vi igjen – men nå er det lenge til neste gang. Nettavisa tar sommerferie til 1.september. Men først må vi se tilbake på det første år av vår skoles historie.
«Den første gang – den første gang – det gir så mang en småting rang» sier – ja det er nå vel Bjørnson som sier det?!
Men vår skoles første år, er såvisst ingen småting. Spør du meg – og det gjør du vel? – så er det noe av det største som har hendt i norsk skolehistorie. Jeg tror at alle sprellene fra Clemet vil være borte og glemt om få år, mens vår fødsel vil bli feiret som enhetsskolens gjenfødelse. Men det er ikke det viktige for oss akkurat nå. Det viktige er at vi har overlevd det første året. Vi har overlevd det første året i god behold. Vi har ikke bare overlevd det første året i god behold – men langt bedre enn vi kunne frykte, iallfall i tunge stunder. Vi sto foran det ufattelig spennende å bygge opp en skole sammen med barna. Det har ingen gjort før oss i Norge.
Vi har en grunnmur og et reisverk. Grunnmuren er å vise barna at de er ikke alene i denne verden, vi menneker er her sammen. Reisverket er organiseringen i søskengrupper, den selvregulerte undervisningen og skolemøtene som praktiserer demokrati innen skolens rammer. Dette var og er en nyorganisering som krever nytenkning og en stor omstilling fra alle som arbeider i skolen.
Maskineriet knirket og knaket i mangel på sammenføyninger og i nye sammenføyninger. Men det gikk for det meste bra etter den gamle, gode men langsomme metoden «prøving og feiling» Ett eksempel: Skolemøtene var en morsom opplevelse for barna. Alle kan ringe i bjellen og kalle sammen til møte når de synes det er grunn til det. Klart det ble massevis av møter i den første tiden. De fleste dreide seg om krangel og ble snart lite morsomme for det fredelige flertall. Så utviklet det seg til at det ble etablert kranglemøter mellom kamphanene, med en oppmann. Dermed ble det oppnevnt det man kaller «konfliktråd». Men med den forskjell fra andre konfliktåd, at barna selv hadde utviklet dem etter erfaring. Det kom etterhvert opp mange «regler» på skolemøtetavlen, regler som kom og gikk.
I den helt andre enden av det innholdsrike feltet som en skole er, nemlig alt kontorarbeidet som er pålagt utenfra, har Ellen etter masse strev i begynnelsen, fått etablert absolutt påkrevet hjelp til en del av kontorarbeidet, ikke minst med regnskapene. Barna danner undervisningsgrupper etter egne ønsker. Leseklubben er en viktig gruppe med god deltakelse.
Det viser seg, som man kunne vente, at de eldre elevene med skoleerfaring har mest problemer med å finne ut av selv-valgsystemet. Ettersom vi begynte med alle alderstrinn, vil det ta noen år før flertallet av elever har vår skole som eneste erfaring. Men i alle fall hundrevis av små hjul har falt på plass i maskineriet. Livet blir lettere for store og små. Men behov og problemer vil alltid dukke opp på vår skole, det er noe av det fineste i vårt liv. De kommer vel etterhvert med lengre mellomrom. Men vi ønsker vel ikke de dagene skal komme da alt går på skinner slik at rutinene overtar. Til høsten kommer omtrent 12 nye elever, noen nye lærere. Nye gleder, nye problemer vil oppstå. Men vår skole er et sted hvor problemer kan rettes opp etterhvert som de kommer, hvor alle er med å løse dem. Nå er oppgaven for alle at de får seg en skikkelig ferie. Barna greier nok det av seg selv. De voksne blir det kanskje verre for.
Men jeg tror at lærerne ikke ville vært riktig satt sammen, hvis de ikke er kjempeslitne etter dette første usikre året i balansegang på en planke. Jeg oppfatter at det er av stor betydning for skolens videre utvikling at lærerne får hvile godt ut i ferien. Til lykke med det og
TAKK FOR DET FØRSTE SKOLEÅRET!