Læreren som elsket å undervise

01/05-2007
Av

Mosse anmelder en bok av Kaare Skagen

I mitt lange liv har jeg truffet svært mange lærere som sier at de elsker å undervise. De fleste av dem går ut fra at de dermed er glitrende forelesere. Erfaringer har lært meg at det ligger ingen automatikk i at denne kjærligheten til å undervise møter gjengjeld i de som utsettes for den. Det kan for eksempel hende at underviseren forveksler kjærligheten til å undervise med kjærligheten til å høre sin egen stemme. Her kommer en bok med tittelen: Læreren som elsket å undervise. Innenfor omslaget står tittelen med en undertittel: – lærer i fremtidsskolen.

Forventningene spennes – erfaringer slås på. Gode kolleger kommer fram i tankene. De som var drevet av gleden ved å møte de unge som medmennesker, gi av seg selv og knytte personlige bånd. Eller gode lærere som var for sky til å møte de unge ved å gi av seg selv – utlevere seg. De nådde fram til elevene ved å formidle sin begeistring for faget og sin glød ved å formidle det rent og purt. Mange av de unge har sansen for det.

Kaare Skagen skildrer miljøet i Marihaugen videregående skole.

Det gjør han med bred penn. Han som elsket å undervise, er en av et mylder av mennesker. Vi skimter en slags hovedperson – en fortellerstemme som reflekterer over alt det fryktelige som rammer denne skolen og alle andre skoler i disse tider. Det dreier seg om alle forsøkene fra oven på å reformere skolesystemet. Om byråkratiseringen av av lærervirksomheten, om kompetanseutvikling, om forsøk på andre mer og mindre bissare former for virksomheten.

Det er på tide med en skikkelig harselas over all den hjelpeløse søkingen etter effektivitet som rir skolevesenet og plager lærerne.Det kunne bli en komedie av dimensjoner. Den finnes ikke her. En karikatur må ha gjenkjennelige trekk fra virkeligheten for å ramme. Her er virkelighten for fjern, akkurat som «helten» som elsket å undervise.

Vi får aldri vite hva han egentlig driver med. Det virker som det må være gamlemåten med kateter, tavle og kritt. Den som har drevet så mangen lærelyst i døden. Den som av og til slår til hos begavede lærere.

Opp mot dette får vi hele galleriet av mer og mindre mislykte forsøk på å variere former for undervisning fra trettiåra og ut over. Eller hva man nå skal kalle det – for professor Skagen forbeholder den betegnelsen for – ja for gamlemåten. Hva er da gruppearbeid, projektarbeid?

Som i alle skikkelige tragedier, dør helten her i siste akt. Men det gjør også et par rektorer. Det blir litt wesselsk med mange omkomne. For å iverksette myrdingen bruker forfatteren en afrikansk muslim som har fått i oppdrag av selveste Osama Bin Laden å sprenge seg selv i lufta sammen med de vantro. Etter år på vandring og år med venting i Norge kommer beskjeden: Nå skal det skje! Så tar han på seg sprengladningene og går til Marihaugen skole. Der har sønnen hans hadde vært elev og blitt ydmyket etter sterk mistanke om å ha stukket i hjel rektor. Faren drar i lunta og nybygget, det som skulle vise sammenhengen mellom pedagogikk og arkitektur, sprenges i tusen biter. For det var naturligvis et glasshus. Så får professor Kolstad tatt livet av det forsøket også: å se på sammenhengen mellom skolens innhold og de fysiske omgivelsene. Samt gitt sitt bidrag i integreringdiskusjonen – dersom noen tar dette alvorlig.

At forfatteren er på høyde med sin tid, viser en utstrakt bruk av fotnoter

Piet Heins Kumbel sa: Den som kun tar spøg for spøg og alvor kun alvorligt han og hun har faktisk fattet begge dele dårligt. Hva da med den som tar alvor utelukkende som spøk – hva har han fattet?

 

 
Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Google+Share on LinkedInEmail this to someone

Tags:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Filtrér innleggene:

 

I skolen skal man træde varsomt, thi der bliver mennesker til.

Grundtvig