Det snakkes og skrives mye om kompetansereformen for tiden. Noen roper høyt om etterutdanning gjennom kurs, fjernundervisning og mer midler. Andre – og jeg holder med dem – har erkjent at det handler om noe annet: Det handler om å omstille seg til bli lærende organisasjoner. Ønsker skolen bli en slik organisasjon? I så fall, hva må til for at den skal bli det?
Av Nils Otto Steen
Det er hevdet at om 20 år vil 80 prosent av de jobbene vi kjenner i dag, ikke eksistere lenger. De organisasjoner som har høy omstillingsevne vil klare seg godt. Til dette stilles det krav til at alle mennesker innenfor en slik organisasjon er omstillingsdyktige. Hvordan skal man øke omstillingsevnen til alle mennesker innenfor en organisasjon?
Lærende organisasjoner
Jeg tror mye av svaret ligger i å omdanne organisasjonen til en lærende organisasjon. Det innebærer en organisasjon, hvor læring og utvikling hos den enkelte så vel som hos organisasjonen, står sentralt. Dette gjelder alt fra store konserner til mindre bedrifter i næringslivet, og det offentlige. Det vil også gjelde skole – enda det ikke virker like naturlig som det kanskje burde.
Positivt menneskesyn
En av de grunnleggende brikkene i en lærende organisasjon er et positivt menneskesyn. For ledere i næringslivet innebærer dette en fokus vekk fra stemplingsur og kontroll til holdninger og tillit. Jeg har tro på at disse tankene faller i god jord hos mange ledere i næringslivet, fordi de vil se at lønnsomhet på lang sikt betinger et slikt menneskesyn. For – de vet hva som skal til for at organisasjonen skal bli omstillingsdyktig; læring og utvikling. De vet også at trivsel og glede er en forutsetning for dette. Og – dette kan bare dyrkes ut i fra et positivt menneskesyn.
Hva vil det innebære for skolen?
Svaret tror jeg er enkelt. Dersom man tar utgangspunkt i et positivt menneskesyn, sikter mot en lærende organisasjon og bestemmer seg for at organiseringen skal skje ut i fra det, vil man oppdage hvilke endringer som må til. Det vil ganske enkelt innebære en revolusjon. Faginndeling med en fast timeplan vil neppe få plass i den endrede skolen. Inndeling i klasser og klassetrinn på bakgrunn av alder, vil neppe finne en begrunnelse i et positivt menneskesyn. Prøver og tester vil bli erstattet med tillit (og produktive mennesker). Skolen vil måtte bygges om fysisk. I stedet for tradisjonelle klasserom, lærerværelse osv., vil man heller måtte fokusere på fysisk tilrettelegging for lærende mennesker.
Jeg stopper der. Endringene vil bli mange for de som tar utfordringen. Og – de vil ikke være alene. Allerede sysler mange skolefolk med å sette noen av disse tankene ut i live, men det burde ha vært flere mennesker som jobbet med dette. Noen endrer og utvikler ut i fra enkeltstående klasser, andre tar tak i hele skoler og kaster seg ut i en spennende prosess. Med velsignelse – nærmest bønn – fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.
Veien er lang
Det trengs nok noen heiagjenger underveis. For veien mot de store endringene kan være lang og tung. De som kaster seg ut i det, vil snart merke at de har med et over 200 år gammelt reisverk å gjøre. Gamle tradisjoner og kulturer er sementert inn i veggene. De som tar initiativet til endringene er kanskje tålmodige og vet at endringene vil ta lang tid. Likevel vil de etter et halvt (kanskje til og med et helt?) års tid, ofte bli med møtt med: «Hva var det jeg sa? Jeg tenker vi gjør det på den gamle måten, jeg!»
Jeg er fortsatt ung, men jeg kan godt forestille meg at det har vært på denne måten lenge. Det som imidlertid stiller seg annerledes nå ved inngangen til år 2000, er at vi har fått merke konsekvensene av det: Folk flykter fra læreryrket. Lønna er lav, men jeg tror ikke det bare er derfor. Jeg tror rett og slett det ikke er spennende nok å arbeide i skolen. Næringslivet lokker. Jeg kan forstå det. Det må være spennende å være et sted der vil komme til å skje mye læring og utvikling.