Av Nils Kristian Skarpeteig
Noen ganger lurer jeg på hvor isolert Norge egentlig er fra ideologiske strømninger i Europa. Det er nesten utrolig at Jena-planskolen til ganske nylig har vært så godt som ukjent i Norge. For meg var det nærmest en åpenbarelse å delta på den nasjonale Jenaplankonferansen 21-22.november 2001 i Arnhem og etterfølgende skolebesøk. Med naturgitte fortrinn i Norge med mange få- og utdelte skoler, burde Norge hatt mye både å hente fra og å tilføre Jenaplanskolene.
I Nederland kom de første Jenaplanskolene i 1960, i dag har de 220 grunnskoler av dette slaget. I tillegg er det også et lite, men økende antall på videregående trinn. Jenaplanskolene utgjør et udogmatisk mangfold av forskjellighet, med sitt eget skolemagasin og egen diplomspesialisering innen lærerutdanningen.
Akkurat nå mobiliserer Jenaplanskolen mot det de kaller ”den engelske syken i utdanningssystemet”. Med ”engelsk syke” menes et sentralisert målesystem, rangering og offentliggjøring av prestasjonslister for landets skoler. Et slikt ligasystem for reprodusert kunnskap mellom skolene vil være helt ødeleggende for innholdet i skolen, da de sentrale verdiene i følge Jenaplanskolene ikke kan rangeres.
Nederland har et klima for mange slags utdanningsfilosofier og skolemodeller. Jenaplanskolen kan enten være offentlige eller private, kan være protestantisk, katolsk, økumenisk eller kan være sekulær. Foreldrene utgjør et vesentlig praktisk innslag i de private skolene, som for øvrig er fullt ut finansiert av det offentlige.
Utvikling av et ytre kontrollapparat med basis i den kvantitative kunnskaps- og økonomitenkningen truer imidlertid de tradisjonelle pedagogiske frihetene i landet.
Starten
Jenaplanpedagogikken oppsto i den innovative internasjonale ny-skole-bevegelsen som blomstret opp etter den første verdenskrigen. Det var da en betydelig entusiasme rundt troen på at en ny pedagogikk kunne ”vaksinere” mot krig. Professor i pedagogikk, Peter Petersen (1884-1952) utviklet dette skolebegrepet ved eksperimentskolen som hørte til universitetet i Jena, øst i Tyskland. Han utviklet også en generell veiledningspedagogikk. Aksjonsforskning står svært sterkt i denne skoletradisjonen.
Det internasjonale kontaktnettet var en viktig inspirasjonskilde for Peter Petersen. Han trakk til seg utenlandske lærerstudenter til Jena. Og han drog på forelesningsturneer til mange land i Europa og til USA. En del av bøkene hans er oversatt til 7 språk, men i liten grad til engelsk.
Sentralt i Jenaplanpedagogikken er aldersblanding. Pensum tar utgangspunkt i verdensorientering og en rytmisk ukeplan med dialog, lek, arbeid og feiring.
Jenaplanskolen har mange honnørord: Hele barnet
- lære å leve sammen med andre
- lære å leve med forskjeller
- et lite samfunn å leve og lære i
- hjelpe til med verdensorienteringen
- perspektiv på livet og en åndelig dimensjon
- en spesifikk og fleksibel struktur for å bygge opp skolen
- aldersheterogene familiegrupper mesteparten av tida
- måter å være menneske på: dialog, lek, arbeid, feiring
- en rytmisk ukeplan med veksling mellom grunnaktiviteter, konsentrasjon og rekreasjon. Lære å leve i tida
- klasserom og andre rom som et sted for barna: for deltakelse i styre, føle seg hjemme, utvikle finfølelse for stedet og ansvarsfølelse for fellesskapet
- et pensum som er integrert og sentrert om barnets verdensorientering
Fordeler med familiegrupperingen
- barna lærer av hverandre
- lærer omsorg for hverandre, lærer å hjelpe og å bli hjulpet, lærer samarbeid
- lærer å leve med forskjeller, lærer å ta ulike skiftende roller innen gruppa
- utvikler mer kontinuitet i gruppefølelse og atmosfære
Grunnleggende aktiviteter
- Dialog
Sirkelsamtaler for å utveksle erfaringer, følelser, verdier, tanker
Sirkelsamtaler for å rapportere, planlegge, evaluere, undersøke, bry seg, dele - Leik
Drama, spill, fri lek, organisert lek
Barna har muligheter for å uttrykke seg slik de er. - Arbeid
Arbeid med selvvalgte eller tildelte oppgaver. Utfordres til å klare ting og å gjøre det best mulig, uten angst for å mislykkes - Fest og feiring
Fest og feiring betyr å komme sammen og dele erfaringer gjennom presentasjoner av dans, drama, sang, poesi, lesning, AV-presentasjoner, demonstrasjoner og fortellinger. Hver uke startes og avsluttes med en form for høytidelighet. Ellers feires bursdager, nykommere til gruppa eller skolen, religiøse og nasjonale fester, andre viktige hendinger til personer, skole og samfunn utenfor skolen.
Hva jeg erfarte på skolebesøket i Leeuwarden
Jeg ankom Leeuwarden sent på kvelden den 20.november 2001, hentet på jernbanestasjonen av Hubert Winters, tidligere rektor ved Leeuwarden katolske private Jenaplanskole. Vi drog rett til skolen fordi Winters måtte hente noe der. Skolen lå i et tett villastrøk. Gamle og overfylte skolebygninger. Denne kvelden var skolen fylt opp av foreldre som gjorde dugnad, for eksempel med å reparere og ordne bøkene i skolebiblioteket. Stemningen og den sosiale aktiviteten virket avslappet og hyggelig.
Senere kom jeg tilbake ved ukeavslutning den 23.november. Også da var det foreldre til stede med små barn på fanget. Jeg var på lærerværelset, eller ”det lille rom” som elevene kalte det. Det var skolens simpleste lokale. Der var ingen stoppede stoler eller sittegrupper. Men de hadde te- og kaffekoker. Mens jeg var der kom to elever inn med pepperkaker og plakater for å fortelle at den ene av dem hadde bursdag. Også gjesten ble spandert på, og jeg skrev en hilsning på kortet til geburtsdagsbarnet. Jeg fortalte dem litt om hvorfor jeg var på skolen. Senere gikk jeg fra klasserom til klasserom. Alle var preget av elevenes og foreldrenes arbeider. Alle rommene hadde for eksempel en eller annen stor hems som foreldrene hadde spikret. Der var halvvegger og kroker og stoler i sirkler eller rundt bord. Veggene, tak og gulv var preget av elevenes egne arbeider. Atmosfæren var preget av ro og mange forskjellige aktiviteter. De var naturlig nok interessert i hvem jeg var, ville høre om Norge og skolen i Norge. Elevene henvendte seg til meg på en adekvat måte.
Høydepunktet for meg var imidlertid ukeavslutningen. Alle, elever, lærere og flere pårørende var samlet i det lille auditoriet. Her framførte gruppene for resten av skolen gjennom drama, fortellinger, dans og illustrasjoner hva de hadde jobbet med gjennom uken. Utrolig inspirerende å legge merke til det sensitive samspillet mellom auditorium og podium.
Jeg benyttet anledningen til å snakke med noen av foreldrene. En av mødrene jeg snakket med var selv lærer ved en annen type skole i byen, men hadde valgt Jenaplanskolen for sine egne barn fordi hun vurderte denne som overlegen når det gjaldt utvikling av sosiale ferdigheter. I det hele fikk jeg en positiv bekreftelse på mine forventninger om å se en praksis og en organisering som implementerte barns rettigheter og tilpasning til barns ulike interesser. Jeg likte det jeg så og tenkte at dette skulle norske lærergrupper få oppleve. Her er det ikke først og fremst fikse ideer å hente, men en grunnleggende annerledes måte å tenke på og tilpasse skolen til barnet og stedet på.
Den samme opplevelsen av entusiasme og radikalitet fikk jeg på den store Jena-plankonferansen jeg deltok på 21-22.november i Arnhem. 400 deltakere, hvorav én fra Tyskland og jeg fra Norge utvekslet erfaringer og ideer. Det jeg hørte og så gikk rett ”i fletta” på meg som hører til i Forum for Ny Skole i Norge.