Frigjøring – ikke (bare) likestilling

03/12-1999
Av

70% av ressursene til spesialundervisning i norsk skole går i dag til gutter. Mange velger fornuftig nok å tolke behov for støtteundervisning som et tegn på mistrivsel i skolen. Verre er det at flere hevder at kjønnsfordelingen viser at skolen er tilpasset jentene, og ikke guttene.

Av Edle Daasvand Skjæveland,  (trykket i Klassekampen 18. mars 1999)

Det er lenge siden forskerne slo fast at gutter og jenter ikke er likestilt i den norske skolen. Vi behandles ulikt og vi reagerer ulikt. Det er også lenge siden vi oppdaget at det ikke er mulig å forlange at barn som har en annen kulturell bakgrunn uten videre skal tilpasses det tradisjonelle undervisningsopplegget i norske skoler.

Formelt sett har vi oppnådd mye gjennom et lovverk som er ment å sikre likestilling. Problemet oppstår når vi ser nærmere på hvilke systemer, mekanismer og holdninger som hindrer oss i å være likeverdige og inkludert, uavhengig av kjønn, alder, etnisk bakgrunn og de roller samfunnet tillegger oss. Aller tydeligst kan vi kanskje se dette i debatten rundt spesialundervisning i skolen, som har vært et hett tema i noen medier den siste tiden.

Vi kan velge å belyse dette gjennom statistikk og undersøkelser som viser oss denne forskjellsbehandlingen og sier noe om utslagene:

– 30% av spesialundervisningsressursene går til jenter, 70% til gutter
– Jenter retter ofte aggresjonen inn mot seg selv og blir stille, gutter er utagerende
– Jenters problemer er ofte «usynlige» og kan fort bagatelliseres
– Gutter blir vanligvis fulgt opp med en ekstra lærer i klasserommet når de får særskilt undervisning
– Jenter med spesielle behov er ofte veldig ensomme. De blir tatt ut av undervisningen og får ikke tilgang til fellesskapet verken på skolen, på skoleveien eller i fritiden
– Jentene kommer dårligst ut, både faglig og sosialt, av elever med spesielle behov

Samtidig kan vi slå fast at de elevene som får spesialundervisning får stadig flere hjelpetimer, noe ekspertene mener kan tyde på at elevene som har problemer har større problemer enn de hadde før.

Ikke bare kjønnsperspektiv
Psykolog Sunil Loona har i ti år forsket på opplæring av barn og unge med innvandrerbakgrunn og slår blant annet fast at det skaper problemer å ha en så boklig kunnskaps-/opplæringsform som vi har i grunnskolen i dag. Det er ikke vanskelig å lære barna å lese og skrive på norsk, men når de skal basere sin videre utvikling på boklig kunnskap blir det mer problematisk. En av hovedgrunnene er at det ikke er naturlig eller mulig å se på lese- og skriveferdigheter løsrevet fra muntlig kommunikasjon, – verken i menneskelig samhandling eller i organiserte læringsprosesser.

I oppfølgingen av disse erkjennelsene kan vi stille konkrete krav: Ikke-stigmatiserende vurdering, mer spesialundervisning til innadvendte jenter, likeverdig behandling av gutter og jenter, mer morsmålsopplæring, osv. Altså målbare tiltak for å motvirke eksisterende forskjeller.

Sett det på hodet
På den andre siden kan vi velge å tenke motsatt; kanskje dette bare er symptomer på at noe er grunnleggende og alvorlig galt. Vi må tørre å stille det avgjørende spørsmålet; er det ikke skolesystemet som er problemet?

Formelle lover, retningslinjer og tekniske tiltak hjelper ikke hvis hele utgangspunktet virker motsatt. Slik jeg ser det har vi en undertrykkende skole; den opprettholder hierarkiske strukturer, disiplinerer undrende og lærelystne elever og skolekulturen vår formidler holdninger som opprettholder kunstige kjønnsrollemønstre.

Når erfaringene og forskningsresultatene er fordøyd og oppsummert ser vi at der er en klar sammenheng mellom undervisningsmetoder, sosial inkludering, vennskapsrelasjoner og kommunikative ferdigheter.

Vi finner en god læresetning i førskolepedagogikken; elevene skal vokse med oppgavene. Alle skal få oppleve og mestre noe – og stimuleres til å utnytte utviklingsmulighetene i samspill og samhandling med omgivelsene. I stedet opplever de aller fleste å bli møtt med konkurranse elever imellom, en lang rekke læreplanfastsatte kunnskapskrav, rangering gjennom karakterer og forventet respekt og lydighet overfor autoriteter.

Skolerevolusjon
Målet må være en progressiv skole der elevene blir frigjort og inkludert i et fellesskap. Vi trenger en skolerevolusjon, en rask omveltning til en skole der hver enkelt elev blir møtt med sine evner, erfaringer og sitt utviklingspotensiale. En skole som er frigjørende, enten barnet heter Ola, Kari, Ali eller Fatima!

For ordens skyld: tall og undersøkelsesreferat er hentet fra Statistisk sentralbyrå, KUF og undersøkelser utført av Julie Feilberg/Per Egil Mjaavatn i Sør-Trøndelag (1998) og Einar M. Skaalvik i Trøndelagsfylkene (1999).

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Google+Share on LinkedInEmail this to someone

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Filtrér innleggene:

 

I skolen skal man træde varsomt, thi der bliver mennesker til.

Grundtvig