Fra drøm til dogme

I første halvdel av 1920-årene seilte arbeiderbevegelsens nye, stolte flaggskip «Enhetsskolen» inn i norsk utdanningsvesen. Nå skulle alle barn i Norge gå sammen i 7 års folkeskole før de valgte kursen videre i livet. Teoretisk utdanning, fram til universitetsnivå, var dermed i prinsippet blitt åpen for alle.

(tidl. publisert i Aftenposten, 10.05.00)

I første halvdel av 1920-årene seilte arbeiderbevegelsens nye, stolte flaggskip «Enhetsskolen» inn i norsk utdanningsvesen. Nå skulle alle barn i Norge gå sammen i 7 års folkeskole før de valgte kursen videre i livet. Teoretisk utdanning, fram til universitetsnivå, var dermed i prinsippet blitt åpen for alle.

Arbeiderbevegelsens drøm: «Ungdommers like muligheter til opplæring opp til sitt maksimale evne- og interessenivå» var på vei mot sin oppfyllelse.

Norge hadde på den tiden 7 års rett og plikt til folkeskole. Det store flertallet av barn gikk direkte fra skolen til arbeidslivet. Noen fikk lærlingeplass innen håndverk og industri. For dem alle var muligheter for videre teoriopplæring stengt.

De som skulle videre i utdanningssystemet, måtte begynne i middelskole etter 4.eller 5.klasse. Ganske få hadde et reelt valg. Og det hang ikke sammen med evne- eller interessenivå, men bare med foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon. Systemet var absolutt todelt. På den ene siden de få av barna som hadde økonomisk mulighet for å gå videre. På den andre siden: alle de andre.

Ikke rart at arbeiderbevegelsen var stolt av flaggskipet sitt. Norge var ett av de første land i verden som innførte dette systemet. Fra da av strømmer en stadig større del av årskullene til utdanningen etter de 7 obligatoriske årene. I dag er skoleplikten 10 år, og mer enn 90 % av årskullene fullfører videregående opplæring. Samfunnet er forandret. Skolen er på mange måter fundamentalt den samme.

Den 7-årige grunnskolen som ble felles for alle, bygget i utgangspunktet på en preussisk modell fra begynnelsen av 1800-tallet. I det gryende industrisamfunnet trengte barn noe mer kunnskap enn det som hadde vært brukelig i bondesamfunnet. Pedagogen Johann F.Herbart utformet et skolesystem for almuen. En av grunnpilarene i hans skole var alderssegregeringen – barn på samme alder skulle undervises samlet. Denne grunnmodellen for en almueskole ble innført i de fleste land.

Omkring 1900 var dette systemet kommet i et kritisk søkelys fra de nye universitetsfagene pedagogikk og psykologi. Gjennom disse vitenskapene oppdaget man blant annet at barn lærer best gjennom egen praktisk aktivitet. Kritikken rettet seg mest mot den ensidig teoretiske skolen.

Den nye fellesskolen i Norge stilte store krav til læringsinnhold og metoder. De nye kunnskapene om læring ble tatt i bruk. «Arbeidsskolen» ble satt opp mot den gamle «bokskolen» og Anna Sethne, styreren på Sagene folkeskole i Oslo, ble den store pionèr for fornyelsen. Sagene ble en mønsterskole. Bernhof Ribsskog laget en «normalplan for folkeskolen» som bygget på de nye vitenskapene. Arbeiderbevegelsens skole seilte i medvind og utviklet seg til et godt sted for barn til å nå sitt «maksimale evne- og interessenivå» Drømmen var på vei mot virkeligheten.

Krigen stanset den frodige utviklingen. Da krigen var slutt, blåste nye vinder rundt Anna Sethnes og Bernhof Ribsskogs arbeidsskole. Vindene kom fra USA. Naturvitenskapen ble mønster for den pedagogiske tenkningen. Forsøk og forskning ble viktigere enn erfaring. Bare det direkte målbare og sammenliknbare hadde sannhetsverdi. Dermed forsvant noe vesentlig ut av fokus: Det som skjer med det enkelte menneske i den institusjonen som samfunnet setter alle sine barn inn i.

Enhetsskolen kom i farlig farvann. Teorikravene som alltid hadde sivet ned i grunnskolen fra den videregående utdanningen, ble mer og mer påtrengende. Og da skoleplikten ble niårig, ble behovet for nye organiseringstiltak tydelige.

Svaret var det store mislykte forsøket som het kursplandeling. Det viste seg at det som skulle være en inndeling etter evner, ble til en sosialøkonomisk inndeling som begynte å likne det gamle utgangspunktet fra før enhetsskolens tid. Det nyeste forsøket på en løsning er nå det som heter «tilpasset opplæring». Hver enkelt elev skal undervises etter sine individuelle muligheter i samlet klasse. Kunststykket blir overlatt til den enkelte lærer å klare. Disse hjelpeløse forsøkene på å endre et innhold uten å endre rammene, var forsøk på å ha ny vin på gamle flasker.

«Samlet klasse» er blitt stikkordet for all skoletenkning og skolepolitikk fra venstresiden. Det er lovfestet at elever skal tilhøre en skoleklasse, en sosial enhet som antas å være nødvendig for å utvikle det «samarbeidende menneske» som det heter i innledningen til læreplanene. Tankegangen fra enhetsskolens tilblivelse har ikke sluppet taket. Dette er blitt et dogme, en læresetning som står uansett om virkeligheten er forandret .

Det er dette dogmet som kan bli enhetsskolens endelikt. Det hindrer en nødvendig utvikling i den offentlige skolen, og medvirker til en flora av private skoler med skiftende pedagogiske merkelapper og antagelig av skiftende kvalitet.

Så lenge drømmen om ungdommers «like rett til opplæring opp mot sitt maksimale evne- og interessenivå» er uløselig knyttet til troen på de sammenholdte årskursene, så lenge vil enhetsskolen seile i farlig farvann. Dette farvannet ser slik ut:

Barn på samme alder undervises samtidig i det samme lærestoffet og med samme mål. Listen ligger høyt og alle vurderes etter samme målestokk. Skoleklassen er en arena der mange er forhåndsdømt til å tape. Det vet vi. Altfor mange opplever mer ulyst enn glede ved det å lære. De som ikke kan følge opp til enhver tid får «hjelp» som går ut på at de må ta igjen klassens nivå. De får mye mer av det de ikke mestrer. Selvtilliten og motet blir utsatt for sterke påkjenninger. Klasseenheten som skulle utvikle samarbeid og fellesskap er blitt en base for den ekstreme individualisme.

Derfor er det et faktum det som Sosialdepartementet engang uttalte:» Det er ofte slik at det er i skolen barna først kommer til å tenke på seg selv som utilstrekkelige, «dumme» eller «dårlige».

«Årskursernas bankerott» kalte Ellen Key dette fenomenet. Hun var en sterk deltaker i den store opposisjonsbølgen fra begynnelsen av 1900-tallet. Andre skapte skoler uten årsinndeling. Kritikerne dannet etterhvert en internasjonal organisasjon New Education Fellowship (1921) Noen av dem dannet reformskoler som tok sikte på å utvikle den offentlige skolen. De ble inspirasjonskilder for Anna Sethne, Bernhof Ribsskog og andre norske reformpedagoger i mellomkrigstiden.

Det er denne pedagogiske retningen vi må finne tilbake til, hente opp og føre videre. Og det haster med å komme i gang når man skal ta igjen den lange forsinkelsen.

Men kursen kan vi øyne: den ligger i den retningen som kalles sosialpedagogikk. En pedagogikk som åpner for alle et menneskes muligheter, ikke bare de intellektuelle. En pedagogikk som bygger på mennesket i samspill med andre mennesker, ikke bare på det enkelte individs utvikling.

Det finnes skoler i dag som driver med full og hel aldersblanding. Det vil si at barna i kortere eller lengre perioder velger seg inn i grupper der de føler at de strekker til. Alle barn får det alle barn har krav på: opplevelsen av å mestre, å lykkes, å få til. Så blir det seinere bedre å lære det de strever med. Og slik når de opp til sitt maksimale evne- og interessenivå. Det at selve læringen blir organisert på andre enn den ene vante måten, hindrer ikke at slike skoler også skaper sterke sosiale grupper mellom barn på forskjellige alderstrinn. Det kan være grupper som har felles sosiale oppgaver til beste for alle.

Slike skoler finnes mange steder i verden. Det er private skoler. Norge var ett av de første land i verden med enhetsskole Hvorfor skulle ikke Norge bli ett av de første land i verden med en oppdatering av den offentlige enhetsskolen?

Det finnes i dag grupper av foreldre og lærere som ønsker å få forsøke med den nye organiseringen. De ønsker fremfor alt ikke å bidra til den truende utviklingen av et todelt skolesystem med privatskoler. De ønsker å drive i offentlig regi og med støtte fra statlige og kommunale myndigheter.

Den nye organiseringen krever egne enheter, den er vanskelig å plante inn i eksisterende skoler og den krever fritak fra loven om skoleklasser. De gruppene som arbeider for å få drive offentlige forsøk med den nye strukturen, er klare over de mange mulighetene i det såkalte «frirom» innenfor vanlige skoler. Men de mener at to forskjellige måter å organisere undervisningen på, vanskelig kan eksistere innenfor samme enhet. Det ville i alle fall kreve adskillig mer tid til å utvikles. Og dette haster!

Skal disse planene bli satt ut i livet før det blir for seint, behøves en fleksibel ordning av forsøk som kan ta opp impulser nedenfra i direkte samarbeid mellom myndigheter, interesserte foreldre og lærere. To argumenter har vært venstresidens faste forsvar mot alt som kunne oppfattes som angrep på enhetsskolen. Argumenter som er hentet ut av den naturvitenskapelige tenkningen og som har vist seg ypperlig egnet til å stanse enhver fornyelse i sosialpedagogisk retning:
1.Vi må prøve ut nye idéer på representative grupper.
Men representative grupper er ikke spesielt interesserte i å gå nye veier. Vi sendte ikke representative grupper for å oppdage polene. Vi sendte noen spesielle typer som hadde stor lyst til å gå inn i ukjente landskaper.
2.Alt må være direkte overførbart til den offentlige skolen.
Den nye skolen er ikke overførbar til den gamle. Det er BARNA som skal få flytte til den nye skolen. Ikke det nye systemet som skal flytte over til det gamle.

Avisene flommer over av klager og anklager mot skolen. Det meste er symptomer på at noe er grunnleggende galt. Det gale er den lange forsinkelsen av utviklingen i landets største og viktigste institusjon. Vi må gå til røttene. Først da kan vi få fjernet liket i lasten og seile med kursen rett mot målet, slik Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Gunn Olsen formulerte det i Aftenposten 29.februar i år: «ungdommers like rett til opplæring opp til sitt maksimale evne- og interessenivå»

Enhetsskolen er død! – Leve enhetsskolen!