Forskning på kunnskap, utdanning og læring

25/04-2008
Av

8. April 2008 deltok undertegnede på konferansen «Kunnskap, utdanning og læring – hva lærte vi?» Sammen med kunnskapsministeren, flere utdanningspolitikere, samt mange mennesker fra norsk skole fikk jeg høre Forskningsrådet presentere funnene fra 5 års forskning om kunnskap, utdanning og læring – en forskning verdt 85,5 millioner kroner. Så hva lærte forskerene på disse fem årene? Joda, vi fikk presentert en rekke funn fra skolenorge: Blant annet at familiebakgrunn fortsatt har mye å bety for elevprestasjoner, det samme har sosial bakgrunn, det er fortsatt klar sammenheng mellom foreldres og egen inntekt, det er små forskjeller mellom skoler her i landet, at læreren er den sentrale ressursen i skolen – men at lærere har ulike evner til å stimulere innsats og læring. Med andre ord – ingen revolusjonerende funn.

Men for all del – det ble sagt mye interessant fra talerstolen – faktisk mer enn det en finner i forskningsrapportene. For det det som slo meg, der jeg på bakerste benk forsøkte å se det hele med reformpedagogiske øyne (om det er noe som heter akkurat det), var at forskerne gjerne ville si noe mer.

De ville så gjerne komme med noen gode råd. Det var som om de ønsket å dra nytte av sin store kunnskap og brede viten om skole og utdanning for å si noe om hvilken retning de ville at skolen og politikken skulle gå. Men siden forskerens jobb var å finne svar på ett spesfikt spørsmål – et spørsmål som var nøye formulert og klart avgrenset, overlater de til politikerne å stake ut veien for norsk skole.
Synd.

Den franske forskeren Christine Musselin orienterte om ledelse og organisering av utdanningsinstitusjoner i Europa. Og i hennes presentasjon av at styringen av utdanningsinstitusjonene har gått fra kollegial til hierarkisk, at universitetene har blitt til storbedrifter, med konsulenter, direktører og en professjonell administrasjon – så lyste det gjennom at hun gjerne skulle hatt det annerledes. Professor Mary James, en av lederene av det kjempemessige britiske forskningsprosjektet «Teaching and Learning Research Programme,» avsluttet sin presentasjon med sukk og stønn over at engelske politikere nå til tross for forskerenes arbeid vil innføre halvårlige obligatoriske prøver for alle skolebarn. Svenske professor Ulf Lundgren, en av personene bak de berømte PISA testene, direkte ergret seg over at diskuskjonene i etterkant av PISA var så ensrettede mot skolene og så tekniske i sin art. Der det nå bare er snakk om resultater, hadde PISA-designerne sett for seg fruktbare kulturelle og samfunnsmessige debatter, som for eksempel en vurdering av teksting eller dubbing av fremmedspråklige tv-programmer – ting som har med læring og samfunnet å gjøre, ikke bare organisering og «læringstrykk» i skolen. En modig professor Svein Østerud fra UiO skulle egentlig snakke om forskning innen bruken av IKT i skolen – men endte opp med å kritisere dagens skolepolitikk. For dette ble han ikke uventet sablet ned i en påfølgende kommentar av Mona Skaret fra Utdanningsdirektoratet. Det er tydeligvis ikke bare forskere som får dask på lanken når de er uskikkelige.

Men selv om jeg satt igjen med en del positive opplevelser fra konferansen, er inntrykket like fullt at forskningen på skole og utdanning er for snever. Evnen til å se utover de rammene som ligger i det etablerte skolesystemet er så og si fraværende. For eksempel har forskningen avdekket at bruken av arbeidsplaner i skolene er vanskelig og fører til problemer i skolehverdagen. Og siden arbeidsplanene er skolenes svar på individuelt ansvar og tilpasset opplæring, så setter forskerne spørsmål ved om det i det hele tatt er noe lurt å elever mer ansvar for egen læring. Hvorfor evner ikke forskerene å stille spørsmål om det ikke er organisering av skole og elever som gjør at bruk av arbeidsplaner er problematisk? Er det fordi man ikke våger? Er det fordi man ikke klarer å se at det finnes alternativer? Eller kanskje er det forskere der ute som stiller akkurat disse spørsmålene – men at deres forskningsprosjekter ble underkjent av Forskningsrådet. For Forskningsrådet er jo staten – atlså eieren av den skoleorganiseringen vi har i dag.

Nå er det jo selvsagt vanskelig å forske på noe som ikke finnes, og her er kanskje også litt av problemet; Uten forskning på alternativer (og da mener jeg alternativer – ikke variasjoner over samme tema) er det få som våger å satse på alternativene. En negativ sirkel.
Når Nyskolebevegelsen får vokst og modnet litt kan vi jo håpe at flere vil inkludere oss i sin forskning. Men foreløpig konstaterer jeg at ihvertfall Forskningsrådets forskning er dominert av snevert definerte problemstillinger og et fokus på hva vi allerede har. La oss håpe at nye perspektiver kommer til ettervhert.

Selv om vi foreløpig ikke dras frem i nasjonale forskningsprogrammer, er Nyskoletanken begrunnet og beskrevet i flere vitenskapelige arbeider. Både Peter Petersens arbeider ved Universitetet i Jena og Aaron Falbels arbeider ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) er eksempler på internasjonale beskrivelser av våre ideer. I tillegg begynner også norske miljøer å få opp øynene for Nyskolen. Ann-Elise Lyngstads hovedoppgave «Nyskolen i Oslo, med vekt på foreldrenes motiver for å velge Nyskolen for sine barn,» er eksempel på dette.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Google+Share on LinkedInEmail this to someone

Tags:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Filtrér innleggene:

 

I skolen skal man træde varsomt, thi der bliver mennesker til.

Grundtvig