Eva Nordland: «Skritt på en vei»

01/02-2001
Av

Eva Nordland har skrevet sin selvbiografi. Den handler om et liv som har vært ufattelig omfattende og rikt.

Tidlig begynte hun på den veien som ble hennes. Retningen er gitt i det som er meningen. «Livets mening er, slik jeg ser det, å delta i en sammenheng, være brukbar i et fellesskap. IKKE å være brukbar, IKKE å gjøre nytte for seg i noen sammenheng, er å være død.»

To store oppgaver har vært det viktigste i hennes virke. Arbeidet med barn og unge, forsøke å forstå dem og bidra til at de får en bedre livsvei. Og arbeidet for å skape fred i verden. Få har fått utrettet så mye på så viktige områder.

De to områdene har en sterk sammenheng. Det viser hun i slutten av boken.

En del av boken handler om mennesker som har vært hennes veivisere i livet. Først og fremst er det Odd Nordland, hennes kamerat og ektefelle gjennom livet. Han døde i 1999. Så forteller hun om de pedagogiske veiviserne: Helga Engh, grunnleggeren av Pedagogisk Institutt i Oslo, Ellen Key, barnas revolusjonsgeneral som skrev «Barnets århundrede», Leo Tolstoy, den store dikteren som også engasjerte seg sterkt i undervisning og oppdragelse.

Gjennom dette valget av pedagogiske veivisere har hun pekt ut hvor hennes vei har gått når det gjelder faget som ble hennes vitenskapelige grunnlag. Hun viser oss et utgangspunkt. Det utgangspunktet som førte til at hun ble lederen for det store opprøret i universitetspedagogikken da fakultetet ble splittet i to: tradisjonell pedagogikk og sosialpedagogikk (trad-ped og sos-ped).

I boka gir hun en grundig innføring i hva sosialpedagogikk er, og ut fra det sitt syn på den tradisjonelle pedagogikken. Hun fryktet skritt på veien mot et mekanistisk og materialistisk syn på livet.

Det sosialpedagogiske alternativet forsvant fra universitetet i Oslo, men det lever videre i beste velgående i Den sosialpedagogiske høgskolen som har sete i Sandnes og som Eva stiftet sammen med Judith Tollevik. Gjennom mange år har denne skolen hatt hundrevis av elever som får med seg en stor porsjon motgift mot det mekanistiske og materialistiske syn på livet.

Siste nytt fra den fronten er at rektor Judith Tollevik har begynt et samarbeid med det som nå heter Det undervisningsvitenskapelige fakultet i Oslo og har møtt stor forståelse og støtte for de sosialpedagogiske ideene.
Er ringen sluttet?

Enda flere mennesker enn dem i den Sosialpedagogiske høyskolen har Eva bidratt til å få ut på nye veier, bokstavelig talt. I årene 1981 – 82 – 83 var hun medarrangør for de store fredsmarsjene fra København til Paris, fra Stockholm til Moskva og Minsk og fra Oslo til New York og Washington.

Også for fredssaken forteller hun om sine store veivisere. Det er Mohandas Gandhi og Nelson Mandela.

De store folkelige bevegelsene har bidratt til å få stormaktene til å nøle med utviklingen og prøvene med atomvåpen, det betviler få i dag. Men nå nøler også de folkelige bevegelsene, kanskje etter de store endringene etter at muren falt.

Vi må på banen igjen. Evas lesere vil lære hvordan enkelte mennesker kan sette i gang noe stort. Eller må Eva til igjen?

Eva slutter sin bok med å skildre en «fredskultur» som selvsagt også omfatter et endret skolesystem. Skrittene hennes har alltid gått på én vei.

I denne utopien finner vi de fleste av Forum Ny Skoles grunntanker. For våre medlemmer og sympatisører er dette en kilde å drikke av som kan gi oss krefter til å gå videre. For Eva kan vi være en hjelp til å realisere tanker.

Eva var en skytsengel for oss da Forsøksgymnaset i Oslo kom i gang. Vi kan nok regne med henne denne gangen også, når vi skal søke om å få skape offentlige sosialpedagogiske friskoler. Så får hun stoff til neste bind av selvbiografien.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Google+Share on LinkedInEmail this to someone

Tags:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Filtrér innleggene:

 

I skolen skal man træde varsomt, thi der bliver mennesker til.

Grundtvig