Dette blir ikke en beskrivelse av mine opplevelser på en dag i Nyskolen på Sorgenfri.
Dem er jeg ennå ikke i stand til å beskrive – og slett ikke som et raskt innlegg på nettet.
Det blir en overfladisk, overgripende oversikt om rommet mellom de store og små opplevelsene.
Først noe som var overgripende viktig for meg: Jeg «var» på Rasmusskolen. Der jeg en gang «så lyset» Det er sjelden i livet at drømmer blir lik virkeligheten. Men her var samme atmosfære av glade,aktive, engasjerte unger. Litt hyl og slossing som ble tatt hånd om meget raskt. Møter i ringen som engasjerte mange, men kjedet noen få som protesterte ved hjelp av småknuffing. For meg samme gamle lærerfølelsen av: Lærer de noe? En gammel sirkushest i sagmuggen blir nok aldri kvitt den følelsen. Men jeg VET jo at de lærer hele tiden.
Og når jeg tenker på denne dagen i ettertid, er den full av kunnskapsoverføring. (Der var kanskje et nytt ord for oss: Kunnskapsoverføring er en forutsetning for læring.)
En søskengruppe serverte deilige varme smørbrød til lunsjen. Leo dekket bord til 30 helt alene.
Da jeg spurte om han skulle være alene om jobben, sa han at det hadde søskengruppen vært sammen om å bestemme. De andre var på kjøkkenet. (Læring om mat – om organisering av arbeid?)
Etterpå hentet Martin strikketøyet sitt, jeg hadde med mitt, og så satt vi der lenge, strikket flittig og utvekslet livserfaringer i dyp ro. (Læring mellom generasjoner, om å være gammel – strikketeknikk og fargesammensetninger)
To av de minste som til stadighet forstyrret møtene i ringen, ble fortalt at de plaget de andre og ble spurt om hva de selv ville gjøre med det. De selv og andre barn kom med forslag til løsninger. Stort flertall for to av løsningsforslagene: De to skulle sitte på hver sin side av ringen og ved siden av en voksen. Begge aksepterte og løsningen ble øyeblikkelig satt ut i livet. (Læring av nødvendig disiplin, demokratisk konfliktløsning)
To jenter omkring 12 satt i dyp samtale. De holdt på å danne en evig vennskapspakt. (knytte menneskelige bånd)
Jo da – noen viste fram sirlige bøker der de trente på løkkeskrift, noen tegnet, noen regnet. De var delt i mange grupper – jeg er dårlig til beins og var ikke allesteder. Men Eivind var tidlig på dagen ute med et par fotballag. Jeg så de løp ut i parken.
Rektor Ellen snakket meget lenge med en bekymret mor.Moren var med på lunsjen og på møte i ringen.
Alt dette var som det skal være på vår skole: Kunnskapsoverføring i en ustanselig strøm, på den vanlige måten ? Ja! Men også tid og rom til så mye av andre viktige deler av livet.
Lærere og assistenter og rektor går i ett for meg. Jeg kaller alle lærere. Og jeg er meget glad og dypt takknemlig for den innsatsen de allerede har gjort og som innebærer en god del idealisme. Ennå er det mye som skal falle på plass – men retningen er god og stemningen er god. Og alle gir klart uttrykk for at de stortrives. Det gjør ungene også.
Til slutt, utpå dagen kom mange foreldre for å hente ungene sine og de virket som om de også følte seg som deler av et team.
Min glede var langt over det jeg hadde ventet – og det sier ikke lite!
Ny opplevelse som sitter i meg ennå: De kjempesterke personlighetene som var preget i hvert eneste av barna.
Hadde jeg glemt det? eller kanskje aldri sett det før?
Jeg har jo alltid arbeidet med aldersgruppen fra 15 og oppover.
Men for et ansvar det er å ta hånd om disse sterke individene så de får bevare sitt særpreg og allikevel utvikle seg til mennesker i samfunn.
Ellen Key sier i kapitlet som heter själamorden i skolan i boken «Barnets århundrede:»
«Nutidens skola har lyckats i det, som enligt naturlagarne lär vara omöjligt, tilintetgjörelsen av ett en gång befintligt stoff. Den kunskapshåg, självverksamhet och iakttagelsesförmåga barnen dit medføra, hava efter skoltidens slut i regeln försvunnit,utan att ha blivit omsatta vara sig i innsikten eller intressen.»
Vår skole må lykkes i å bevare og styrke personligheten i hver eneste unge