De ønsker seg lærere som ikke slår

07/09-2004
Av

Lørdag den 4.september – befinner jeg meg i UFF-butikken for brukte klær i en kjeller i Storgata i Oslo. Det er midt på dagen og unge mennesker vrimler i butikken, musikken suser i lufta. Jeg blir geleidet inn i et mini-møtelokale innerst i kjelleren. 8-10 mennesker er kommet for å høre foredrag av tidligere undervisningsminister, nå ambassadør for Guinea-Bissau, en liten afrikansk r epublikk på Afrikas horn.

Han navn er Mario Leopoldo Cabral. Han er kommet for å fortelle nordmenn om hva omsetningen av brukte klær betyr i hans hjemland. Dette er ett i en rekke foredrag. Det begynte med at unge mennesker fra Den reisende Folkehøyskole i Danmark kom til landsbyer for å hjelpe folk i deres arbeid, og for å finne ut hva de trengte mest av hjelp. De unge levde og arbeidet sammen med landsbybefolkningen og fikk nærkontakt med hva de behøvde. Det lyder kjent ut fra nyskolens pedagogiske ideer om elevinitiert læring. Lytt etter behovet! Det første som behøvdes var latriner, det vil si toalettanlegg. Skikken var at når folk skulle gjøre sitt såkalt fornødne, gikk de inn i skogkanten rundt landsbyen og gjorde fra seg der.

Folkene var mye plaget av smittsomme sykdommer som skyldtes fluenes skytteltrafikk mellom ekskrementene og boligene. Danskene visste om primitive latriner som lett kunne mures opp og som hindret fluene i å komme ut av latrinen når de først var kommet inn.

Cabral fortalte malende om sitt hjemlands byråkrati: Da danskene kom til de lokale myndigheter for å få nødvendige tillatelser til å bygge latriner, ble myndighetspersonenen fjerne i blikket: Latriner???? De hadde vel tenkt seg veibygging eller noe sånt, men latriner? Det måtte forlegges høyere instanser. Så gikk spørsmålet sin gang oppover til det nådde presidenten som spurte: Latriner…..????

Det ble til at de unge danskene fikk bygge latriner – når de unge mennesker nå så gjerne ville……

Og så ble det bygget latriner i mange landsbyer og folk lærte seg teknikken med kombinasjonen do og fluefangst. Skikken sprer seg mellom landsbyene.

Men neste punkt på ønskelisten var UTDANNING! Og her kommer den direkte linjen mellom møterommet vi satt i og så på bilder fra Afrika og butikklokalet utenfor døren der lørdagshandelen gikk for fullt.

På ca. 5 år har U-landshjelp fra Folk til Folk etablert lærerskoler i tre Vest-afrikanske land som utdanner 400-500 afrikanske lærere hvert år. Studentene får en grunndig utdannelse, og deres lærere blir hentet blant de beste av kandidatene fra lærerskolen.

Interessant for oss er at disse lærerne også har tilleggsfag som kan sette dem i stand til å ta den delen av lærerrollen vi selv kjenner fra vår nære fortid, som sentrale kulturpersonligheter i landsbyen.

De ferdige kandidatene blir sendt to og to rundt til skolene i tre stater, hvorav Guinea Bissaux er den ene. Ambassadør Cabral hadde tydeligvis god og nær kontakt og stor respekt for folkene som arbeidet i kjeden for innsamling og salg av klær. Dermed var linjen klar mellom den lørdagstravle butikken i Oslo og landene som bygger opp et undervisningsvesen fra grunnen. Det må være godt for mennesker å tenke på at ut av det til dels tunge og kjedelige arbeid med innsamlingen, sortering,pakking transport og forretningsdrift som bruktklæromsetningen forutsetter, kommer mange hundre lærere som flommer ut over i de afrikanske skolene som kilde til inspirasjon og utvikling av undervisningsvesenet. Og godt for oss som vet at det foregår. Og lærerne fra disse lærerskolene er folk som garantert ikke slår barna. Altså er det gode lærere.

Som i Norge har man nemlig spurt grupper av afrikanske barn om hva er en god lærer?

Den største svargruppen sa: En god lærer er en lærer som ikke slår!

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Google+Share on LinkedInEmail this to someone

Tags: ,

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Filtrér innleggene:

 

I skolen skal man træde varsomt, thi der bliver mennesker til.

Grundtvig