Da gruppearbeidet var nytt

05/11-1999
Av

I forrige uke var jeg på Hamar lærerhøyskole på en fagdag. Dagen da studentene selv velger foredrag. Blant de unge tilhørerne satt en mann med grått hår. Han var vel lærer, tenkte jeg og syntes det var noe kjent ved ham. Ganske riktig. I pausen presenterte han seg. Han hadde hatt meg som lærer for 41 år siden på realskolen. Da husket jeg ham godt.

Han var den ene av de to virkelig store duxene på skolen. Den andre var broren hans. De var elever som fikk selv den mest innbitte grinebiter av en lærer til å smile fra øre til øre, bare du nevnte navnene deres. Nå var denne prakteleven mattelærer på høyskolen. Han flammet av begeistring for faget sitt, og fortalte meg om spennende opplevelser i undervisningen og med egne barn. Så fortalte han at mine geografitimer var noe av det han husket best fra alle sine år i skolen.

Jo – jeg underviste i geografi. Jeg var ikke faglært, hadde bare snust på det et semester. Altså ukvalifisert arbeidskraft. Men det var ingen andre som hadde geografi og ingen misunte meg.

Jeg delte klassen i grupper. Visste at læreren må være suveren i inndelingen. Så fikk hver gruppe et land å arbeide med. og beskjed om å samle alt de kunne finne av utklipp i aviser og blader om landet. Jeg husker ikke om jeg tok land som var i pressens fokus av en eller annen grunn. Det burde jeg gjort. Men elevene samlet på utklipp om sitt land og gruppene samordnet og bearbeidet stoffet. Så arbeidet vi med naturgeografien – forutsetninger for næringslivet – primærnæringene og eventuell industri., språk. kunst, kultur og politikk, styreform og konflikter som la bak de aktuelle situasjoner.

Jeg tror jeg husker at det var noe med Timor også den gangen. Men jeg husker at politiske konflikter var sprengstoff. Libertas overvåket oss og Anders Langes hundegutter spionerte for dem.

Min forhenværende elev fortalte meg at det som gjorde at han husket nettopp denne formen for læring, det var at han som var tvers igjennom vant til å være den beste i absolutt alt, han opplevde at i dette gruppearbeidet var det andre som var minst like flinke. Dette var nytt for meg nå, mer enn 40 år seinere. Det kan kanskje skyldes at skolen, som også Ellen Key sier, premierer de som er flinke til å reprodusere pensum. Nå var det andre egenskaper som måtte til. Iallfall var det fint å høre. Men akkurat det var jo ikke tilsiktet. De utilsiktede følger av metodene våre kan også være et studium verd. Så fortalte han at dette gruppearbeidet medførte at de for første gang kom sammen om ettermiddagen helt frivillig for å arbeide med geografien.

P.S.
Jeg hadde nesten glemt dette. Men nå husker jeg at det kostet adskillig kamp å få gjennomført. Det ble påpekt at det var støy i min klasse når jeg hadde gruppene i gang. Grupperom fantes selvsagt ikke. Det gikk fint allikevel. Men det ble påpekt at det var støy fra min klasse når vi gruppet. Så gikk elever til lærerværelset for å låne skolens eneste leksikon som befant seg på lærerværelset. Det var utålelig. Så hentet jeg bindene selv. Men det ble også stanset – det sleit på bøkene. Dessuten var gruppearbeid noe nymotens tull.

Dette er veldig lenge siden. Det ble ikke oppmuntret fra skole eller kolleger. Tvert imot, det kostet kamp. Og så kan jo noen si at i dag er gruppearbeid en selvfølge og alle har full anledning til å drive det. Men den som sier at unge, ivrige lærere på enhver skole i dag blir ønsket velkommen til å prøve ut nye metoder, for eksempel i prosjektarbeid som er påbudt fra oven, den er uvitende om virkeligheten. For skolens grunnleggende virkelighet er skapt for helt andre metoder. Det fører med seg problemer når man skal tappe den nye vin på gamle flasker.

Stakkars lærere!

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Google+Share on LinkedInEmail this to someone

Tags:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


Filtrér innleggene:

 

I skolen skal man træde varsomt, thi der bliver mennesker til.

Grundtvig